Sjarmør og Tyrann Del 4. "Er du usikker - er det som regel riktig?"

Er du usikker?

Da er det som regel riktig, mener jeg.

Jeg fikk et spørsmål av en leser som jeg har lyst å svare på her. Her er spørsmålene jeg fikk:

Kan du fortelle litt om kjæresten din? Hvordan er han i forhold til din x.
For oss som er i vonde forhold,men som ikke tror det finnes bedre der ute.
Det er nok mye av det som holder meg igjen i å komme meg bort.

Kjæresten min har ikke noen form for personlighetsforstyrrelse. Han driver heller ikke med noe form for et patologisk løgnaktig liv, manipulering eller kontrollering av mitt. Han har heller ikke et sykelig behov for å eie meg eller har alvorlige sjalue sider. Han er heller ikke utpreget egosentrisk og har nedsatt evne til å føle empati og oppriktig bry seg om andre. Han har ikke lav selvfølelse, er ikke usikker på seg selv og livet og er derfor ikke mistenkelig ovenfor meg og hva jeg foretar meg, mine valg og fremtiden vår. Han har derfor heller ikke andre "back-up" jenter bak ryggen min for å føle seg bedre. Han har ikke tomme løfter og ambisjoner som jeg aldri ser noe til i form av handling og hvor han er livet sitt i dag. Han setter ikke seg selv foran mine behov. Han forsøker ikke å forandre meg - og de sidene ved meg som var de han i utgangspunktet falt for. Han psykisk eller fysisk mishandler meg ikke om jeg er uenig med han, er lei meg eller setter grenser - eller kan være litt vanskelig til tider.

Det går ikke går ikke an å sammenligne min nåværende kjæreste og min x. For det er jo så selvfølge for de fleste av oss kjæreste skal være slik som jeg nettopp beskrev. Jeg kan derfor nesten ikke fatte i dag at dette var min hverdag i nesten tre år. For de av oss som har hatt det sånn eller har det sånn - de vet hvor normalt det unormale og vonde blir etterhvert - og hvordan man sitter grodd fast i det usikre. Men de av dere som aldri har hatt det sånn og vært med en som snudde livet ditt opp ned - de vil aldri forstå hvordan det er og hvordan noen kan akseptere å ha det slik. Fakta er at sånn som dette hadde jeg det før - og derfor blir det umulig å skulle sammenligne noe så vondt med det som egentlig er det normale. I dag har jeg et forhold til en mann som er helt annerledes.

Det som var mitt normale før - er ikke er det lenger. Det er bedre å sammenligne noe annet. Nemlig hvordan jeg har det i dag og hadde det før. I totalt ulike forhold - med to totalt forskjellige menn - så har jeg også et totalt annerledes liv å vise til.

Kjæresten min kan jeg beskrive og ramse opp med mange fine kvaliteter - som jeg gladelig ville gjort mens jeg satt her og smilte for meg selv. Men for deg og andre blir dette ubetydelig i den forstand å skulle forstå at slik kan alle få det. Fordi hos deg og hos mange som er i vonde forhold - er ikke troen på at du kan møte en som du ville hatt det like fantastisk med. En som behandler deg annerledes enn det som er din hverdag i dag. Jeg skal forsøke å forklare dette nærmere: Den viktigste forskjellen på min kjæreste og han jeg var sammen med før -  viser seg og utspiller seg i hvordan jeg lever livet mitt i dag.

Hvem jeg er i dag? Hva jeg føler når jeg legger meg og står opp? Hva jeg tenker og har jeg det når vi er fra hverandre to dager? Eller når vi er oppå hverandre døgnet rundt. Hvem er jeg da og hvordan har jeg det da? Hvordan har jeg det i livets ulike situasjoner, på mindre gode dager og gode dager, når jeg går til jobb, er på jobb og går fra jobb, når jeg er med venner og familie etc. Er hodet fullt av bekymringer? Er jeg stresset? Mestrer jeg ting som normalt? Blir jeg fort irritert? Er jeg usikker når vi er fra hverandre? Har jeg problemer med tillit? Føler jeg meg kvalt når vi er mye sammen?

NEI, er svarene mine. JA, var de før. Hva er dine?

Jeg hadde blitt vant med å ha det slik den gangen - og det ble den formen for kjærlighet jeg lærte meg til å ha rundt meg. Et vondt, endeløst drama og slit - er ordene det hele kan oppsummeres i. En haug av løgner til de rundt meg om at "joda, jeg hadde det ok",  rare og usikre drømmer, konstant stress i kroppen, plutselig sinne som kom over meg, hevnfølelser og følelsen av å ville ta igjen for det vonde jeg ble utsatt for, paranoide følelser, redsel, og en tristhet som alltid lå på lur...  Alle de gangene da jeg skulle bryte med min x`s eller skjøv han unna - ble det så tomt. Jeg savnet på en måte den syke formen for kjærlighet - eller det jeg trodde var kjærlighet etter en stund. Det var bedre å ha det vondt på en måte - enn å oppleve likegyldighet, ensomhet og ikke noe i det hele tatt fra den du var glad i. I dag vet jeg at det er ikke sånn en skal ha det - og selv om jeg visste dette før også - hjalp det ikke meg til å tro at jeg en dag ville få det bedre med en annen...

Noen spørsmål....

- Er det noe spesielt som har skjedd siden du er i et vondt forhold?   (f. eks psykisk vold, fysisk vold, alvorlige krangler, utroskap, løgn etc.)

- Er dere begge med på å rive hverandre ned ? (f. eks passer ikke sammen, dårlig kommunikajson, ingen kommunikasjon, utfrysning, liten respekt)

- Eller er du sammen med en som psykisk og/eller fysisk river deg ned ? (f.eks de som lider av en personlighetsforstyrrelse)

Eller har en selv egne problemer som går utover forholdet - har en opplevd spesielle vanskeligheter tidligere (barndom eller tidligere forhold) - og hva skyldes eventuelt dette?

Men magefølelsen din stemmer som regel - lytt til den. Vær ærlig med deg selv. For uansett hva det er som gjør at du ikke har det bra i det forholdet du er i; det går an å få det bedre. Enten det skyldes det ene eller det andre - han/henne eller deg selv.

Om du er sammen med en du mistenker er psykopat eller har en form for personlighetsforstyrrelse - da er dessverre er det da hardere å komme seg bort - da kan det være virkelig en kamp som kan vente deg. Det vet jeg alt om. Men det går an - men du må først få troa på deg selv og vite at du fortjener å ha det bedre. Har du den i deg - da klarer du det!

Vonde forhold... og magefølelsen

Om du er i et "vondt" eller usunt forhold av en eller anen grunn -  og går med en magefølelse om at

"dette er ikke sånn jeg vil ha det "       eller          "dette er ikke den jeg vil være "

Da har du det sannsynligvis ikke så bra i det forholdet du er i. Bedre kan du da få det alene for en periode - eller med en annen partner i fremtiden. Det er jeg virkelig helt sikker på. En trenger faktisk ikke å være sammen med en slem person for å føle det sånn heller i et forhold.

Av og til passer en rett og slett ikke sammen -  og kanskje får en frem det dårligste i hverandre også. Det kan være mange andre årsaker som gjør at du føler det slik eller ikke har det bra i forholdet ditt. Men hvorfor takke til takke med å være i noe "halv-godt" eller rett og slett et "vondt forhold"?!

Noen situasjoner og forhold er løselige - andre ikke. Ofte er dette sitatet her riktig  "Er du usikker - da er det som regel riktig". Dette sitatet har begynt å følge og lytte etter i livet generelt. Det har hjulpet meg å ta valg som før var veldig vanskelige for meg. Når jeg kjenner etter på magefølelsen - så hjelper den meg.

Jeg tror at både du og alle de som ikke er lykkelige i det forholdet de er i dag - kan få det bedre med en annen. Jeg mener og tror at vi selv 100 % velger vår egen lykke. Sin egen lykke, sine tårer og latter, sin egen hverdag, sine byrder og sine vanskeligheter i mange tilfeller. Samtidig er det ikke fullt så svart/hvitt - for fakta er at noen går gjennom mer dritt enn andre gjør - har  flere tunge stunder enn gjennomsnittet osv. Og det er ikke alltid en velger dette selvsagt. Men jeg tror at alle som er i vonde forhold - at de kan få det bedre med en annen - ja, det finnes en mer riktig person for deg. Ja, det finnes til og med flere potensielle som er bedre der ute for deg.

"Det er deilig å være alene - især når man er to"

Dette ordtaket - kan en vri litt på. For det er ikke mye deilig å være to om man føler seg veldig alene...

Den dagen du er sterk nok til å stå alene og " gå ut av et vondt forhold" og bli glad i seg selv igjen - først da kan du være klar til å møte en du vil kunne ha det bra med. En dag når du minst venter det - vil en potensiell kjæreste som er riktig for deg komme spaserende inn i livet ditt. Vennene mine sa alltid dette til meg - men jeg feide det vekk inni meg - det hørtes så fjernt ut - jeg ville bare kloholde på den formen for syk kjærlighet jeg hvertfall hadde... For mange som er i det jeg vil kalle nedbrytende eller til og med skadelige forhold over tid - vil en få et fordreid syn på hva kjærlighet er - hvordan den skal føles ut og ikke.

Kjærlighet måles ikke i hvor mye sterke føleser som er inne i bildet - men for mange blir det sånn at vi figther en kamp med oss selv, vi ser på det å avslutte et forhold som et nederlag som blir for tungt uansett årsak, vi håper på endringer og svelger vonde kameler og tårer for å tviholde på noe som en så inderlig ønsker skal bli noe det ikke er. Vi tråkker over oss selv - og blir værende i noe som av og til er bra - men for det meste er vondt og jævlig. Hvorfor gjør vi dette? (kommer et innlegg om dette også)

Det er ikke noe simsalabim - hokkus-pokkus eller noe eventyr i det hele tatt å skulle møte en annen i fremtiden en passer bedre med - og får det mye bedre sammen med. Jeg tror mye kan skje - og endringer ikke er langt unna - om en selv ser hvor verdifull man er - og utstråler dette fra innerst inne. Når du er bevisst over at du fortjener å ha det bedre - gjør noe med hvordan du har det i dag - kommer endringen fortere enn du tror.

I totalt ulike forhold, med to totalt forskjellige menn - får du også et helt annerledes liv å vise til... Jeg skal skrive mer om dette og gi eksempler fra mitt eget liv i neste innlegg. I neste innlegg kommer jeg til å skrive om hvordan du kommer deg ut av et vondt forhold....


Har du vært i et vondt forhold - hva var det som fikk deg til å bryte opp?

3 kommentarer

charlotte

11.06.2011 kl.20:29

Faren til den lille jenta mi på 5mnd er psykopat. Jeg klarte å komme meg ut av forholdet ett par mnd før termin, og jeg har aldri følt meg så bra som da! Nå kjemper jeg for at han ikke skal få ha noe samvær med henne uten tilsyn, og med rene alko/narko-tester.. Hva syns du om at psykopater skal ha noe med barn å gjøre?

Bra du kom deg ut av forholdet! =)

Camilla Tolaas

14.06.2011 kl.11:13

charlotte: Gratulerer til deg som klarte å komme deg vekk - og det midt i et svangerskap! Så godt at du vet og kjenner at du har det bedre nå :)

Spørsmålet ditt er veldig bra - men noe av det vanskeligste å svare på, syns jeg. Tror det er noe av det vanskeligste spørsmålet jeg har fått å ta stilling til!

Når barn er innblandet - er det alltid vanskelig å vite svarene på det rette. Her blir det veldig individuelt hva som vil være løsningen, mener jeg. Enkelt; du må gjøre det beste for din datter - punktum. Hva det er - kan være vanskelig å vite. Nå vet jeg jo ikke detaljer om han; har han f. eks rusproblemer, er han voldelig, er han psykopat i en sterk grad eller mindre grad?

Rusproblemer: er alene nok til at jeg hvertfall selv ville kjempet for tilsyn eller at han ikke får samvær med henne før han er helt nykter/edru; og her må det være lang tid i bildet. Har selv sett mye trist når det gjelder barn og rusmidler - usikre barn får en hvertfall veldig fort. Og sjansen for at din datter ikke er trygg er stor.

Så spørs det også i hvilken grad han er psykopat; er han slem med henne også; er jo svaret innlysende. Men noen psykopater klarer fint å være foreldre på en god måte for sine barn -merkelig nok! Men en viss kontroll ville jeg nok ønsket å ha. Men du vil jo se fort tegn på din datter om det er bra eller ikke bra for henne å ha samvær med han. For i grunnen mener jeg at alle barn trenger en mors og en farsfigur. Men er han en god farsfigur for henne? For en skadelig farsfigur trenger du ikke. Kanskje blir han det senere? Ingenting trenger å være endelig for deg og din datter; det viktigste er at du har gjenvunnet kontrollen over ditt liv ved å forlate han; for det ville hvertfall vært skadelig om du fremd var sammen med han og ikke hadde det bra. DET ville hvertfall din datter kunne følt fort.

Disse valgene burde du få profesjonell veiledning og hjelp til; og håper du får tatt de riktige valg fremover. Du har hvertfall begynt veldig godt!

Masse lykke til!

04.01.2014 kl.17:05

Om du hadde tatt bort alle "ikke" i begynnelsen av innlegget ditt, hadde du hatt beskrivelsen av hvordan kjæresten min akkurat er. Men likevell elsker jeg han, akkurat fordi han kan være verdens beste den ene dagen og dagen etter akkurat det motsatte! Dette er utrolig tungt og har fått meg ned i en depresjon jeg skulle ønske jeg var foruten. Jeg har vært sammen med han i to år nå og bor sammen med han. Startet og innse at dette ikke går lengre. Men jeg tørr ikke å gjøre noe med det på grunn av jeg vet hvordan han kommer til og reagere. For han er "verdensmester"og han har rett i alt og jeg kan ingenting i følge han. Alle som kjenner han tror han er så flott og vet ikke noe om hvordan han virkelig kan være mot den som står han nermest. Da blir det alltid jeg som er syndebukken om det skjer noe. Kunne ha skrevet en hel bok om dette, men avslutter det her. Hvordan kom du deg ut av forholdet?

Camilla Tolaas

15.01.2014 kl.12:07

Anonym: hei, det er en stund siden jeg har vært her. Sjøbein det er mye du kunne fortalt om han og deres forhold...men det du forteller er vel kanskje nok? Eller det at du sannsynligvis googler ordet "psykopat" (tipper jeg..gjorde hvertfall jeg) indikerer jo at du er usikker på han...så usikker at du ikke har det bra med han. Jeg håper du finner løsningen. Kanskje jeg kan gi deg noen råd? Ja, jeg kan jo fortelle deg om hvordan jeg kom meg vekk. Det er litt innviklet, for jeg prøvde mange ganger å Avslutte. Jeg flyttet fra han ene gangen...men han kom på døra med tårer og en haug av unnskyldninger noen måneder senere, og jeg gikk i fella.. Jeg kastet han ut av leilighet min engang og med alle hans eiendeler jeg satte i boden, men nok en gang snek han seg inn i livet mitt. Psykopater har sjarm og er god på å overbevise. De er mestere på dette. Derfor vanskelig å komme seg vekk... Måten jeg endelig klarte å gi helt slipp å komme meg vekk var å brenne alle broer helt. Det var først og fremst meg selv jeg måtte ta et oppgjør med. Men det trengte jeg egentlig ikke... Han var på denne tiden mye i media pga et tv program han var med på, og denne oppmerksomheten gjorde han enda mer høy på seg selv (stormannsgalskap og svært høye tanker om seg selv). det ble mange løgner å holde styr på for han, vanskeligere å holde fasaden rundt forbi, og han ble enda mer verbalt stygg med meg, samtidig som han sykelig kontrollerte meg og var sykelig sjalu... samtidig som han kloholdte på meg, men verbalt holdt meg på avstand, så holdt meg for narr med et dobbeltspill med meg og en annen naiv jente. Mine følelser endte da jeg så i hans øyne at han ikke hadde medfølelse, anger, sympati, empati..han var helt tom i øynene sine og prøvde å legge hans svik over på meg. At han lå med en annen, var jo indirekte min skyld, og det var mitt valg om jeg valgte å være trist. Alt av følelser i meg var plutselig over, og jeg visste det var siste gang jeg ville se han. Min selvrespekt var så nedtråkket at hvis jeg skulle overhodet komme meg opp å bli normal igjen (dva en jente med selvrespekt) så var tiden nå eller aldri. Han slapp ikke taket i meg selvsagt, det hadde jeg jo nå lært, så jeg spilte med. Jeg måtte slippe taket først, uten at han visste det helt sikkert. Også måtte jeg få han til å gjøre det samme. Gi meg opp for godt. På tlf, sms og chat hvor han hele tiden tok kontakt, svarte jeg på en måte som virkelig forvirret mannen. Ingen sinne, ingen tristhet, ingenting viste jeg han. Kun høflig likegyldighet fikk han...og det gjorde at han nesten gikk av skaftet. Han trodden nok han hadde meg på glim at jeg ville tilgi han...men Han hadde ikke overtaket, og det kjente han på...For det har de når du er trist, lei deg, deprimert, sinna... For all del, ikke vis han det. Vis det til vennene dine. Ikke han. Og jeg bygde styrke med å være med gode venner hele veien og ta avstand. Skjulte alt det vonde jeg gikk gjennom. Sorgen, tårer, sinne, sviket. Ingenting av det skulle han få se eller høre... Han ble mer og mer rar av dette, og prøvde desperat å være søt, snill etc. Samtidig som han mer åpenlyst viste sinnet sitt da han ringte og ble sjalu. Skallet hans begynte å rakne, og media beg å bli hissige på han og på meg. Han kloholdt på fasaden til de. Mens jeg bak hans rygg lagde oppslag om at det var slutt. indirekte hadde jeg ikke mye valg, da media satt på bilder og kilder av han og hun andre jenta som kysset. Oppslaget gjorde at hans stolthet ble slått i bakken og hans løgner om at vi var sammen og lykkelige ble vanskelig å bortforklare...og raseriet hans flommet over og han "hatet" meg sikkert i det øyeblikket... han følte på sviket for første gang.herfra svarte jeg aldri han aldri mer da han gjentatte ganger tok kontakt. Og som disse mennene gjør; de finner et annet svakt bytte. Han vendte seg mot denne naive jenta isteden (som jeg prøvde å advare...)Sånn kom jeg meg vekk. Rådet til deg; ta valget. men først for deg selv. du vil ut, vekk. du vil ha det bedre. du kan få det bedre! alene, men senere med en annen! du må vite at du fortjener det. dere bor sammen, så Jobb sakte men sikkert for å komme deg vekk. aldri gjør noe i hast, fortvilelse eller sinne. da har han overtaket. tro meg. Begynn å legg vekk penger som han ikke vet om. Spar deg opp en liten buffer, penger vil gjøre deg mye sikrere når du flytter. Eier eller leier dere!? Begynn å jobbe med deg selv. Dvs bruk teknikker når du kommer i vanskelige samtaler med han. Ikke la han se seg fortvilet etc. Svar høflig, likegyldig. Kjøp deg boken som jeg har skrevet om her på bloggen. (Sjarmør og tyrann).Les den og gjør deg sterk. Og når du er det, så kan du fortelle han om at du ikke vil mer. Og her må du være forberedt. På enten,kamp på å beholde deg. eller kald skulder, bare flytt du. eller den triste mannen som ikke kan leve uten deg. uansett, her må du være forberedt på alt. Hvordan du gjør dette, finnes det mange måter. Jeg ville muligens pratet med fastlegen og fått henvisning til psykolo

Skriv en ny kommentar

hits