En jul utenom det vanlige for meg

En jul utenom det vanlige....!

Jula mi i år har vært den beste på lenge!

Egentlig er det nok ikke så vanskelig å gjøre den bedre enn den har vært siste årene - men likevel, er jeg så glad for at den ble som den ble i år.

- Og det er det flere grunner til ;)

Men aller først, må dere høre om hvor miserabel jula mi har vært før denne her... Så kommer neste innlegg i morgen som er MYE hyggeligere med bilder og historier som er fantastiske fra denne jula!

 

De som kjenner meg godt; vet at jeg alltid har syntes jula har vært vanskelig fra jeg var ganske liten....

Jeg skal ikke komme innpå det her nå. Men jeg har de siste årene prøvd å lære å like julen...

Men hver gang - så har det blitt en fiasko! Det har ikke hjulpet på å være sammen med en i tre år som ødela hver eneste jul. Bare hør her:

Jula mi for tre år siden så slik ut:

Jeg hadde avtalt å feire den sammen med min beste venninne Karen og hennes familie som jeg tidligere har bodd sammen med på Stord. Da jeg sa "nei takk" til å feire jul med min daværende kjæreste (fordi jeg hadde sagt ja til min bestevenninne for en god stund siden) skjedde følgende:

1. Jeg ble først skjelt ut og kjeftet på og ble fortalt hvilken dårlig kjæreste jeg var.



2. Så ble jeg totalt frosset ut i flere uker; han svarte ikke på sms eller telefon, og jeg måtte ringe på hjemmetlf og snakke med faren hans for å i det hele tatt få tak i fyren. Da var han iskald.

3. Så begynte han å straffe meg ved å gi meg skyldfølese, nekte å kjøpe og ta i mot julegave fra meg for jeg hadde "ødelagt jula hans",  sa han.

4. Etter et lite sammenbrudd lillejulaften pga utmattelse av "hvor jeg skulle være i jula og hvem jeg skulle svikte" hos min venninne Linn dro jeg til Stord til min venninne for å feire jul der. Da begynte telefonterroriseringen hele første og andre juledag med beskyldninger på vippen av det en kan kalle utroskap og MISTENENKLIGGJØRING av alt jeg sa, hvor jeg befant meg, kontrollering, hvor jeg var, hvem jeg var med, om jeg var ute etc....



5. Så etter å holde meg våken om natten og grille meg.. så var ikke det nok nei..

Da prøvde han å tvinge meg til å si jeg elsket han høyt, slik at min venninne ikke skulle fatte mistanke om at han var sint og gærn... Det han ikke visste; men om han leser dette en dag; DU VAR PÅ HØYTALER.

6. Da jeg med store klumper i halsen satt på bussen noen timer senere uten særlig mye søvn på vei fra Stord  til sørlandet med en buss som ville ta 6 timer fikk jeg en sms hvor det sto:

"Jeg tror det er best du ikke kommer likevel, det er som å strø salt i såret".

Hele bussturen var helt forjævelig etter å få en så kald sms. Alt dette bare fordi jeg ikke hadde valgt å feire jula mi med han.

Jula mi for to år siden ble sånn:

Denne jula insiterte han også på at vi skulle feire sammen.

Moren hans (som inviterte meg) og han passet på å hilse spesielt fra henne da han spurte meg om jeg ville feire jula mi med han. Jeg svarte rolig at jeg måtte tenke litt på det, men at det var hyggelig han spurte.

Jeg satt sammen med to studievenniner med en viktig oppgave som skulle leveres inn - og han ble rasende over svaret. Nei, du var ikke på høytaler denne gangen. Men det var heller ikke nødvendig. Den sinte stemmen hans oste godt utover hele rommet. Ja, de hørte den illsinte og fornærmende tonen hans lang vei. De satt småsjokkerte i sofaen over hans oppførsel. Jeg så sympati og "stakkars, camilla" lang vei i blikkene deres. Jeg hatet det.

Men så slapp jeg valgets kveler, som det heter.

Jeg ble nemlig dumpa på en sms trussel 1 mnd før jul som det sto nøyaktig dette på (jeg tuller ikke! En sms! og på en truende måte!)

"Hvis du treffer Sara nå - da gjør jeg det slutt"

Ja, jeg var tydeligvis litt for nærme en sannhet han ville skjule...

Sara kontaktet meg rett før jeg mottok denne sms`n hans og hun ville treffe meg. Så da gjorde jeg nå hvertfall det  etter å ha fått en trussel om å la være. Glad var jeg for det. Og etter å ha funnet ut nok en haug med løgner, svarte jeg han tilbake med en sms jeg var rimelig fornøyd med! Og jeg brøt alle bånd, all kontakt. Han så ikke den komme. Han hadde ikke trodd jeg skulle ta den sms`n så alvorlig, sa han i ettertid da han prøvde å få meg tilbake.

Men det var ikke nok for han å ødelegge jula mi sånn; neida.

På julaften kom en sms:

God jul.Camilla

(....ja, det sto en punktum etter god jul - aner ikke hvorfor).

Videre; andre juledag da jeg kom fra Voss, sto han plutselig stivfrossen i leiligheten min og tryglet om tilgivelse etter å ha banket på vinduet mitt og skremt livskiten ut av meg.

Så til dere som lurer på hvorfor jeg er så skvetten; THIS IS WHY. Dette var jo heller ikke med på å redde julestatistikken min.



Så kommer jula nummer tre... Dessverre, pinlig å si det - han var fremdeles i livet mitt. Han hadde en tedens til å snike seg inn igjen med unnskyldninger, lovnader og krokodilletårer, og via "noen blinde" pingler i familien min.

Jula 2009 så dessverre slik ut.... :

Omsider skulle jeg da feire min jul med han.

Jeg måtte jo liksom det, det var jo tredje jula som kom. Og med bussen til hjemstedet hans jeg fòr. Jeg turte ikke si det til min nærmeste familie engang at jeg var på vei dit. Innerst inne visste jeg det var feil, at jeg ville angre. Åh, den tanken var nok en tanke fra magen... En intuisjon. Eller kanskje det ikke var det engang; brent barn skyr ilden...Eller brent barn lukter svidd?!

Uansett, jeg satt på bussen spent som bare det. Da jeg nærmet meg byen hans, ringte jeg han. Han hadde forsovet seg.

Klokka var halv to på formiddagen... Men for en som er så spilleavhengig at han må sitte oppe hele natten å spille på nettet - så var ikke dette noen overraskelse for å si det sånn. Så etter 4,5 timer på bussen som han hadde bestemt jeg skulle ta akkuart da, for det tidspunktet for det var best for han, så gadd han ikke engang holde seg våken til å hente meg.

Vi hopper videre: Han kommer å henter meg. Jeg vil kjøpe blomster til hans foreldre og han svarer da på dette sånn;

"Her kommer du i den fiiiiiiiine kåpen din og tror liksom du er bedre enn de andre Grimstad- jentene", svarte han på en hånlig måte.


Ja, jeg gikk i en rød kåpe - noe han hatet

- for rødt det er en farge som vekker oppmerksomhet sa han bestandig (noe han hatet jeg fikk på noen som helst måte).

Videre kjøper jeg all øl og mat - for vi skal på Grimstads berømte grendefest som begynte kl. 17 eller 18. Vi kommer hjem til han, han vil bare gå å sove. Han lyver om at han ikke har sovet siste døgnene - han har sovet sier han.

Jeg blir sittende alene i stua med hans foreldre og jatte om sykdom og triste ting i flere timer mens han ligger nede og sover. Så er det middag - han spiser- så legger han seg igjen. Den lille kusina hans kjeder seg ihjel (og det gjorde jeg og og lurte på hva f... jeg gjorde der..... )og jeg leker med henne. Han sover fremdeles. Jeg forsøker å vekke han gjentatte ganger. Det er klin umulig. Nå sover moren og faren også (de er tross alt gamle - men at han ligger å sover timesvis når jeg kommer på besøk var jo ikke helt det jeg så for meg da).

Klokka er nå ni og festen har begynt for lengst. Alene sitter jeg i en halvmørk stue og glor i pc`en min....

Tilslutt kommer hans nabovenn over for å prøve å vekke han som lurer på hvor i alle dager vi blir av - og han står opp idet han kommer.

Vi drar mange timer forsinket på fest - han er sur som snørrunge og sutrer og glefser til meg..... og han skal bare på do når vi ankomer det iskalde festlokalet. Så blri han borte. En time leter jeg etter han, med to plastglass med øl i hendene.. går jeg rundt og rundt og leter.... jeg drikker ølene opp i fortvilese og et virvar av ukjente folk. Ikke en eneste en kjenner jeg og jeg går rundt leter etter den ene jeg kjenner.

Da jeg finner han, står han med alle sine venner og drar på sitt sjarmerende smil, ser på meg, ser på dem igjen. Så er jeg liksom usynlig igjen. Ja, han hatet sikkert kjolen jeg hadde tatt på meg - sikkert altfor utfordrende i hans hodet. jeg smilte sikkert altfor mye til vennene hans også - mer enn han likte.

---> Jeg vil hjem, han er sur, jeg er sur og jeg er skuffet - og jeg sier hvor teit jeg synes han har vært hele dagen i bilen på vei hjem til han. Jeg løper ut av bilen lei meg for å ringe noen å snakke med når vi er i oppkjørselen hans. Orker ikke prate mer med han.

Han blir illsint. Når jeg kommer ti min senere inn i huset - dytter han meg bakover, kaster kofferten og alle tingene mine ut av rommet sitt. Dette vekker faren hans som våkner og kommer ut i gangen. Faren hans skjønner ikke noe. Videre blir jeg kommandert med høy stemme at jeg må sove i stua på sofaen. Jeg gråter nå. Han skriker. Jeg kryper nå rundt på gulvet i gangen og plukker opp tingene mine som ligger strødd utover gangen foran faren.Truser, sokker, smykker, sminke, klær plukker jeg opp foran føttene til faren. Faren er flau, han er stressa, han vet ikke hva han skal si eller gjøre (slik de fleste kunne bli rundt min x`s når han klikket). Han spør forsiktig om jeg trenger hjelp,prøver å roe sønnnen ved å gjenta navnet hans flere ganger... og han spør meg om han kan bidra med noe. Nei det går bra, sier jeg med tårer klint utover trynet.

Jeg sender en sms til min bestevenn i Oslo: "Skulle ønske jeg var et annet sted".

Han skriver tilbake "Hvor er du?"

Jeg svarer "Grimstad"

Han svarer "Skal jeg hente deg?"

Ny sms: "Jeg er på vei, Camilla".

Så fire timer senere blir jeg plukket opp i Grimstad uten at noen merker det. Tar med meg julegaver jeg har drasset med, alle tingene mine, og sniker meg ut.

Alle i huset sover videre i drømmefasadene sine og aner ikke at jeg er på vei vekk.



Det siste faren hans sa til meg da jeg plukket opp tingene mine var:

"Camilla, en dag møter du en kjekk og god mann". Da gav jeg han en klem og visste det var siste gangen jeg kom til å gi han en klem. Så gjentar han det samme en gang til idet jeg slipper han.

(PS! Jammen meg hadde han rett om det også...)


Så noen timer senere befinner jeg meg på østlandet igjen - hvor jeg hadde befunnet meg for under et døgn siden. For en bortkastet tur! Drammen togstasjon drit tidelig om morgen - der sto jeg.

Hvor drar jeg nå, tenker jeg?

Familien min tror jeg er hos en venninne og har det superbra. Jeg kan ikke dra til dem, forstår jeg. Så stor kamel er jeg ikke klar for å svelge der og da.

Jeg ringer en venninne - hun ber meg komme til henne, og henter meg og julelasset mitt på oslo s. Jeg stuper rett i seng og finner ut at jeg mangler en sko også..... Ja, askepott ja. Svart maskara er fremdeles klint utover ansiktet og størkna i striper.

....og julaften består av å sove, gråte litt, være sjokkert, se filmen "The grinch" med grønne, alkoholrike drinker og smånynne til den triste sangen som den lille jenta synger i filmen om jula som er blitt borte....

Jeg må si jeg følte meg litt som Grinchen den julaften der; Grinchen lever alene med sin hund i en hule i Crumpit-fjellet og han forakter alt som har med julen å gjøre.



Så ble julaften avsluttet med taco som jeg og Maya laget - og med masse drita folk som kommer inn døra sent på kveld. Glade jul ja. En ganske spesiell julaften vil jeg si.

I neste innlegg kommer en helt annen jul til å bli beskrevet - nemlig jula 2010 som så helt annerledes ut enn disse tre siste.

Mange har det tungt i jula.

Har du hatt en fæl jul noen gang?

 

2 kommentarer

Anonym

05.jan.2011 kl.11:47

Hei Camilla.

Forstår at du har hatt noen tøffe juletider de siste åra. Virker ikke lett med et slikt forhold som du hadde til denne typen slik du beskriver det. Håper ting er bedre nå.

Lurer bare på om det er til det beste å eksponere erfaringer som disse her på bloggen? Er jo ganske privat dette her og folk som har en viss kjennskap til deg eller ham du var sammen med vil jo fort kunne legge to og to sammen, finne ut hvem det er snakk om og danne seg forestilninger. Tenker bare på privatlivet til dere begge.

Du har sikkert gode grunner til å være frustrert over det som har skjedd og kjenner kanskje på et behov for å dele tanker og erfaringer. Kanskje med et behov for et lite sverdhogg tilbake mot en fiende? Jeg vet ikke, men min erfaring tilsier at det muligens ikke vil få de beste følgene når privatlivet eksponeres for alle og enhver til å lese på denne måten. Virkeligheten er jo som visst komplisert og det er derfor lett å danne seg et inntrykk av både den ene og den andre basert på noen linjer og setninger, som ikke nødvendigvis trenger å være i tråd med realiteten.

Jeg sier ikke at det du skriver virker usant, for du skriver godt og med stor troverdighet, men uansett hvor mye en legger sjela si i det en skriver vil linjene dessverre aldri klare å beskrive virkeligheten fult ut. Håper dette ikke er kvalmt å lese, men følte bare for å gi en liten kommentar og dele en nysgjerrig tanke med et forsøk på omtanke... :)

Camilla Tolaas

05.jan.2011 kl.12:59

Anonym: Hei :) Først og fremst - din kommentar er overhodet ikke kvalm å lese. Takk for tilbakemelding med omtanke :)

Ja, det har vært tøffe juletider - og de som kjenner meg vet alt om dette. Og ja, ting er bedre nå. Ja, det er selvsagt mulig å legge to og to sammen om hvem dette kan være som jeg beskriver.

Det jeg ikke vil folk skal vite om mitt privatliv - skriver jeg ikke om her på bloggen. Det er faktisk lite av mitt privatliv jeg deler her.

Det kan være en vanskelig balansegang av og til hva en skal dele og ikke; det er jo fakta. Og jeg får også kommentarer på bloggen jeg ikke velger å legge ut, som kan være for røpende.

Men jeg har valgt å skrive en blogg som ikke handler om kjoler, mote, støpenegler,hva jeg spiste til frokost, "se mitt antrekk i dag", hvilken veske skal jeg kjøpe, osv.

Det jeg skriver om og deler her; er erfaringer på godt og vondt, hverdagslige ting, morosmme eller lærerike situasjoner/ hendelser, ting jeg kan le av i dag, tabu -belagte temaer som kan være til hjelp for andre, ting jeg finner spennende og mine interesser som drømmetydning, maling, dans etc.

Jeg er ikke lenger frustrert over det som er historie. Jeg er der hvor jeg kan le av det idag og ikke skjønne hvordan det er mulig å oppleve så mye som jeg gjorde og finne meg idet. Jeg er glad jeg er i 2011 med et helt nytt liv. Men det tok tid å komme dit hvor jeg er i dag. Den perioden hvor alt var på det værste, da lot jeg være å skrive om alt jeg gikk gjennom der og da.

Men ja, jeg har et behov for å dele tanker og erfaringer som du sier. Sverdhogg er jeg ferdig med. Har et stort og bredt nettverk som jeg lett kunne brukt til å gjøre noen sverdhogg om jeg ønsket det.... og mange muligheter har bydd seg der. Det er andre enn meg som har lyst til å "ta igjen" mot en som gjorde meg så mye vondt- familie, venner og min kjæreste...

Du har rett i det at virkeligheten er ikke lett å skildre. Jeg vet hva min virkelighet var - og de rundt meg. Det er det eneste som betyr noe for meg. Alle lager og har sin sannhet, oppfatning av virkeligheten - det kan man ikke gjøre noe med ;)

takk for kommentar :)

Skriv en ny kommentar

Camilla Tolaas

Camilla Tolaas

26, Oslo

Heihei og velkommen til min blogg! Jeg er en 25 år gammel jente fra Hønefoss. Vennene mine kaller meg Tingeling!Jo, hvorfor det - får du nesten spørre dem om. På bloggen min skriver jeg om alt mulig som opptar meg og om noen glimt fra livet mitt; minner, vennskap, astrologi, drømmetydning, litteratur du burde kikke på, tips og råd om livet og mye mer!

hallo

Kategorier

Arkiv

hits