En jul utenom det vanlige for meg

En jul utenom det vanlige....!

Jula mi i r har vrt den beste p lenge!

Egentlig er det nok ikke s vanskelig gjre den bedre enn den har vrt siste rene - men likevel, er jeg s glad for at den ble som den ble i r.

- Og det er det flere grunner til ;)

Men aller frst, m dere hre om hvor miserabel jula mi har vrt fr denne her... S kommer neste innlegg i morgen som er MYE hyggeligere med bilder og historier som er fantastiske fra denne jula!

De som kjenner meg godt; vet at jeg alltid har syntes jula har vrt vanskelig fra jeg var ganske liten....

Jeg skal ikke komme innp det her n. Men jeg har de siste rene prvd lre like julen...

Men hver gang - s har det blitt en fiasko! Det har ikke hjulpet p vre sammen med en i tre r som dela hver eneste jul. Bare hr her:

Jula mi for tre r siden s slik ut:

Jeg hadde avtalt feire den sammen med min beste venninne Karen og hennes familie som jeg tidligere har bodd sammen med p Stord. Da jeg sa "nei takk" til feire jul med min davrende kjreste (fordi jeg hadde sagt ja til min bestevenninne for en god stund siden) skjedde flgende:

1. Jeg ble frst skjelt ut og kjeftet p og ble fortalt hvilken drlig kjreste jeg var.



2. S ble jeg totalt frosset ut i flere uker; han svarte ikke p sms eller telefon, og jeg mtte ringe p hjemmetlf og snakke med faren hans for i det hele tatt f tak i fyren. Da var han iskald.

3. S begynte han straffe meg ved gi meg skyldflese, nekte kjpe og ta i mot julegave fra meg for jeg hadde "delagt jula hans", sa han.

4. Etter et lite sammenbrudd lillejulaften pga utmattelse av "hvor jeg skulle vre i jula og hvem jeg skulle svikte" hos min venninne Linn dro jeg til Stord til min venninne for feire jul der. Da begynte telefonterroriseringen hele frste og andre juledag med beskyldninger p vippen av det en kan kalle utroskap og MISTENENKLIGGJRING av alt jeg sa, hvor jeg befant meg, kontrollering, hvor jeg var, hvem jeg var med, om jeg var ute etc....



5. S etter holde meg vken om natten og grille meg.. s var ikke det nok nei..

Da prvde han tvinge meg til si jeg elsket han hyt, slik at min venninne ikke skulle fatte mistanke om at han var sint og grn... Det han ikke visste; men om han leser dette en dag; DU VAR P HYTALER.

6. Da jeg med store klumper i halsen satt p bussen noen timer senere uten srlig mye svn p vei fra Stord til srlandet med en buss som ville ta 6 timer fikk jeg en sms hvor det sto:

"Jeg tror det er best du ikke kommer likevel, det er som str salt i sret".

Hele bussturen var helt forjvelig etter f en s kald sms. Alt dette bare fordi jeg ikke hadde valgt feire jula mi med han.

Jula mi for to r siden ble snn:

Denne jula insiterte han ogs p at vi skulle feire sammen.

Moren hans (som inviterte meg) og han passet p hilse spesielt fra henne da han spurte meg om jeg ville feire jula mi med han. Jeg svarte rolig at jeg mtte tenke litt p det, men at det var hyggelig han spurte.

Jeg satt sammen med to studievenniner med en viktig oppgave som skulle leveres inn - og han ble rasende over svaret. Nei, du var ikke p hytaler denne gangen. Men det var heller ikke ndvendig. Den sinte stemmen hans oste godt utover hele rommet. Ja, de hrte den illsinte og fornrmende tonen hans lang vei. De satt smsjokkerte i sofaen over hans oppfrsel. Jeg s sympati og "stakkars, camilla" lang vei i blikkene deres. Jeg hatet det.

Men s slapp jeg valgets kveler, som det heter.

Jeg ble nemlig dumpa p en sms trussel 1 mnd fr jul som det sto nyaktig dette p (jeg tuller ikke! En sms! og p en truende mte!)

"Hvis du treffer Sara n - da gjr jeg det slutt"

Ja, jeg var tydeligvis litt for nrme en sannhet han ville skjule...

Sara kontaktet meg rett fr jeg mottok denne sms`n hans og hun ville treffe meg. S da gjorde jeg n hvertfall det etter ha ftt en trussel om la vre. Glad var jeg for det. Og etter ha funnet ut nok en haug med lgner, svarte jeg han tilbake med en sms jeg var rimelig fornyd med! Og jeg brt alle bnd, all kontakt. Han s ikke den komme. Han hadde ikke trodd jeg skulle ta den sms`n s alvorlig, sa han i ettertid da han prvde f meg tilbake.

Men det var ikke nok for han delegge jula mi snn; neida.

P julaften kom en sms:

God jul.Camilla

(....ja, det sto en punktum etter god jul - aner ikke hvorfor).

Videre; andre juledag da jeg kom fra Voss, sto han plutselig stivfrossen i leiligheten min og tryglet om tilgivelse etter ha banket p vinduet mitt og skremt livskiten ut av meg.

S til dere som lurer p hvorfor jeg er s skvetten; THIS IS WHY. Dette var jo heller ikke med p redde julestatistikken min.



S kommer jula nummer tre... Dessverre, pinlig si det - han var fremdeles i livet mitt. Han hadde en tedens til snike seg inn igjen med unnskyldninger, lovnader og krokodilletrer, og via "noen blinde" pingler i familien min.

Jula 2009 s dessverre slik ut.... :

Omsider skulle jeg da feire min jul med han.

Jeg mtte jo liksom det, det var jo tredje jula som kom. Og med bussen til hjemstedet hans jeg fr. Jeg turte ikke si det til min nrmeste familie engang at jeg var p vei dit. Innerst inne visste jeg det var feil, at jeg ville angre. h, den tanken var nok en tanke fra magen... En intuisjon. Eller kanskje det ikke var det engang; brent barn skyr ilden...Eller brent barn lukter svidd?!

Uansett, jeg satt p bussen spent som bare det. Da jeg nrmet meg byen hans, ringte jeg han. Han hadde forsovet seg.

Klokka var halv to p formiddagen... Men for en som er s spilleavhengig at han m sitte oppe hele natten spille p nettet - s var ikke dette noen overraskelse for si det snn. S etter 4,5 timer p bussen som han hadde bestemt jeg skulle ta akkuart da, for det tidspunktet for det var best for han, s gadd han ikke engang holde seg vken til hente meg.

Vi hopper videre: Han kommer henter meg. Jeg vil kjpe blomster til hans foreldre og han svarer da p dette snn;

"Her kommer du i den fiiiiiiiine kpen din og tror liksom du er bedre enn de andre Grimstad- jentene", svarte han p en hnlig mte.


Ja, jeg gikk i en rd kpe - noe han hatet

- for rdt det er en farge som vekker oppmerksomhet sa han bestandig (noe han hatet jeg fikk p noen som helst mte).

Videre kjper jeg all l og mat - for vi skal p Grimstads bermte grendefest som begynte kl. 17 eller 18. Vi kommer hjem til han, han vil bare g sove. Han lyver om at han ikke har sovet siste dgnene - han har sovet sier han.

Jeg blir sittende alene i stua med hans foreldre og jatte om sykdom og triste ting i flere timer mens han ligger nede og sover. S er det middag - han spiser- s legger han seg igjen. Den lille kusina hans kjeder seg ihjel (og det gjorde jeg og og lurte p hva f... jeg gjorde der..... )og jeg leker med henne. Han sover fremdeles. Jeg forsker vekke han gjentatte ganger. Det er klin umulig. N sover moren og faren ogs (de er tross alt gamle - men at han ligger sover timesvis nr jeg kommer p besk var jo ikke helt det jeg s for meg da).

Klokka er n ni og festen har begynt for lengst. Alene sitter jeg i en halvmrk stue og glor i pc`en min....

Tilslutt kommer hans nabovenn over for prve vekke han som lurer p hvor i alle dager vi blir av - og han str opp idet han kommer.

Vi drar mange timer forsinket p fest - han er sur som snrrunge og sutrer og glefser til meg..... og han skal bare p do nr vi ankomer det iskalde festlokalet. S blri han borte. En time leter jeg etter han, med to plastglass med l i hendene.. gr jeg rundt og rundt og leter.... jeg drikker lene opp i fortvilese og et virvar av ukjente folk. Ikke en eneste en kjenner jeg og jeg gr rundt leter etter den ene jeg kjenner.

Da jeg finner han, str han med alle sine venner og drar p sitt sjarmerende smil, ser p meg, ser p dem igjen. S er jeg liksom usynlig igjen. Ja, han hatet sikkert kjolen jeg hadde tatt p meg - sikkert altfor utfordrende i hans hodet. jeg smilte sikkert altfor mye til vennene hans ogs - mer enn han likte.

---> Jeg vil hjem, han er sur, jeg er sur og jeg er skuffet - og jeg sier hvor teit jeg synes han har vrt hele dagen i bilen p vei hjem til han. Jeg lper ut av bilen lei meg for ringe noen snakke med nr vi er i oppkjrselen hans. Orker ikke prate mer med han.

Han blir illsint. Nr jeg kommer ti min senere inn i huset - dytter han meg bakover, kaster kofferten og alle tingene mine ut av rommet sitt. Dette vekker faren hans som vkner og kommer ut i gangen. Faren hans skjnner ikke noe. Videre blir jeg kommandert med hy stemme at jeg m sove i stua p sofaen. Jeg grter n. Han skriker. Jeg kryper n rundt p gulvet i gangen og plukker opp tingene mine som ligger strdd utover gangen foran faren.Truser, sokker, smykker, sminke, klr plukker jeg opp foran fttene til faren. Faren er flau, han er stressa, han vet ikke hva han skal si eller gjre (slik de fleste kunne bli rundt min x`s nr han klikket). Han spr forsiktig om jeg trenger hjelp,prver roe snnnen ved gjenta navnet hans flere ganger... og han spr meg om han kan bidra med noe. Nei det gr bra, sier jeg med trer klint utover trynet.

Jeg sender en sms til min bestevenn i Oslo: "Skulle nske jeg var et annet sted".

Han skriver tilbake "Hvor er du?"

Jeg svarer "Grimstad"

Han svarer "Skal jeg hente deg?"

Ny sms: "Jeg er p vei, Camilla".

S fire timer senere blir jeg plukket opp i Grimstad uten at noen merker det. Tar med meg julegaver jeg har drasset med, alle tingene mine, og sniker meg ut.

Alle i huset sover videre i drmmefasadene sine og aner ikke at jeg er p vei vekk.



Det siste faren hans sa til meg da jeg plukket opp tingene mine var:

"Camilla, en dag mter du en kjekk og god mann". Da gav jeg han en klem og visste det var siste gangen jeg kom til gi han en klem. S gjentar han det samme en gang til idet jeg slipper han.

(PS! Jammen meg hadde han rett om det ogs...)


S noen timer senere befinner jeg meg p stlandet igjen - hvor jeg hadde befunnet meg for under et dgn siden. For en bortkastet tur! Drammen togstasjon drit tidelig om morgen - der sto jeg.

Hvor drar jeg n, tenker jeg?

Familien min tror jeg er hos en venninne og har det superbra. Jeg kan ikke dra til dem, forstr jeg. S stor kamel er jeg ikke klar for svelge der og da.

Jeg ringer en venninne - hun ber meg komme til henne, og henter meg og julelasset mitt p oslo s. Jeg stuper rett i seng og finner ut at jeg mangler en sko ogs..... Ja, askepott ja. Svart maskara er fremdeles klint utover ansiktet og strkna i striper.

....og julaften bestr av sove, grte litt, vre sjokkert, se filmen "The grinch" med grnne, alkoholrike drinker og smnynne til den triste sangen som den lille jenta synger i filmen om jula som er blitt borte....

Jeg m si jeg flte meg litt som Grinchen den julaften der; Grinchen lever alene med sin hund i en hule i Crumpit-fjellet og han forakter alt som har med julen gjre.



S ble julaften avsluttet med taco som jeg og Maya laget - og med masse drita folk som kommer inn dra sent p kveld. Glade jul ja. En ganske spesiell julaften vil jeg si.

I neste innlegg kommer en helt annen jul til bli beskrevet - nemlig jula 2010 som s helt annerledes ut enn disse tre siste.

Mange har det tungt i jula.

Har du hatt en fl jul noen gang?

2 kommentarer

Anonym

05.jan.2011 kl.11:47

Hei Camilla.

Forstr at du har hatt noen tffe juletider de siste ra. Virker ikke lett med et slikt forhold som du hadde til denne typen slik du beskriver det. Hper ting er bedre n.

Lurer bare p om det er til det beste eksponere erfaringer som disse her p bloggen? Er jo ganske privat dette her og folk som har en viss kjennskap til deg eller ham du var sammen med vil jo fort kunne legge to og to sammen, finne ut hvem det er snakk om og danne seg forestilninger. Tenker bare p privatlivet til dere begge.

Du har sikkert gode grunner til vre frustrert over det som har skjedd og kjenner kanskje p et behov for dele tanker og erfaringer. Kanskje med et behov for et lite sverdhogg tilbake mot en fiende? Jeg vet ikke, men min erfaring tilsier at det muligens ikke vil f de beste flgene nr privatlivet eksponeres for alle og enhver til lese p denne mten. Virkeligheten er jo som visst komplisert og det er derfor lett danne seg et inntrykk av bde den ene og den andre basert p noen linjer og setninger, som ikke ndvendigvis trenger vre i trd med realiteten.

Jeg sier ikke at det du skriver virker usant, for du skriver godt og med stor troverdighet, men uansett hvor mye en legger sjela si i det en skriver vil linjene dessverre aldri klare beskrive virkeligheten fult ut. Hper dette ikke er kvalmt lese, men flte bare for gi en liten kommentar og dele en nysgjerrig tanke med et forsk p omtanke... :)

Camilla Tolaas

05.jan.2011 kl.12:59

Anonym: Hei :) Frst og fremst - din kommentar er overhodet ikke kvalm lese. Takk for tilbakemelding med omtanke :)

Ja, det har vrt tffe juletider - og de som kjenner meg vet alt om dette. Og ja, ting er bedre n. Ja, det er selvsagt mulig legge to og to sammen om hvem dette kan vre som jeg beskriver.

Det jeg ikke vil folk skal vite om mitt privatliv - skriver jeg ikke om her p bloggen. Det er faktisk lite av mitt privatliv jeg deler her.

Det kan vre en vanskelig balansegang av og til hva en skal dele og ikke; det er jo fakta. Og jeg fr ogs kommentarer p bloggen jeg ikke velger legge ut, som kan vre for rpende.

Men jeg har valgt skrive en blogg som ikke handler om kjoler, mote, stpenegler,hva jeg spiste til frokost, "se mitt antrekk i dag", hvilken veske skal jeg kjpe, osv.

Det jeg skriver om og deler her; er erfaringer p godt og vondt, hverdagslige ting, morosmme eller lrerike situasjoner/ hendelser, ting jeg kan le av i dag, tabu -belagte temaer som kan vre til hjelp for andre, ting jeg finner spennende og mine interesser som drmmetydning, maling, dans etc.

Jeg er ikke lenger frustrert over det som er historie. Jeg er der hvor jeg kan le av det idag og ikke skjnne hvordan det er mulig oppleve s mye som jeg gjorde og finne meg idet. Jeg er glad jeg er i 2011 med et helt nytt liv. Men det tok tid komme dit hvor jeg er i dag. Den perioden hvor alt var p det vrste, da lot jeg vre skrive om alt jeg gikk gjennom der og da.

Men ja, jeg har et behov for dele tanker og erfaringer som du sier. Sverdhogg er jeg ferdig med. Har et stort og bredt nettverk som jeg lett kunne brukt til gjre noen sverdhogg om jeg nsket det.... og mange muligheter har bydd seg der. Det er andre enn meg som har lyst til "ta igjen" mot en som gjorde meg s mye vondt- familie, venner og min kjreste...

Du har rett i det at virkeligheten er ikke lett skildre. Jeg vet hva min virkelighet var - og de rundt meg. Det er det eneste som betyr noe for meg. Alle lager og har sin sannhet, oppfatning av virkeligheten - det kan man ikke gjre noe med ;)

takk for kommentar :)

Skriv en ny kommentar

Camilla Tolaas

Camilla Tolaas

26, Oslo

Heihei og velkommen til min blogg! Jeg er en 25 r gammel jente fra Hnefoss. Vennene mine kaller meg Tingeling!Jo, hvorfor det - fr du nesten sprre dem om. P bloggen min skriver jeg om alt mulig som opptar meg og om noen glimt fra livet mitt; minner, vennskap, astrologi, drmmetydning, litteratur du burde kikke p, tips og rd om livet og mye mer!

hallo

Kategorier

Arkiv

hits