Sjarmør og Tyrann - psykopaten Del 3. "I love the way you lie"

"I love the way you lie"

I dag skal jeg skrive om psykopatens dobbelansikt. Psykopatene lever nemlig dobbelte liv. Jeg kommer også med et eksempel fra mitt eget liv - og løgene jeg opplevde.

Når du har en psykopat i livet ditt og du "velger at det er okey" ved å ha hun/han i livet ditt på en måte, er det visse ting du må være forberedt på.

  • Er du forberedt på å føle du snakker til en vegg om og om igjen når du forklarer hva du føler?
  • Er du forberedt på å ville stange hodet i veggen ofte?
  • Er du forberedt på å leve i konstant uvitenhet om hva som egentlig stemmer?
  • Er du forberedt på å bli holdt for narr mens det samtidig knyttes en stramt, tryggt bånd til deg?
  • Er du forberdt på å ligge våken om natten og undre på rare forklaringer?
  • Er du forberedt på å bli sint uten å helt vite hvorfor?
  • Er du forberdt på å ha mange ubesvarte spørsmål svirrende konstant i hodet og en utrygg klump i magen?
  • Er du forberedt på å føle deg utnyttet og brukt - så i neste øyeblikk bli kastet inn i lykkeboblen og varmen igjen?
  • Er du forberdt på i den ene øyeblikket bli straffet med en dør som smeller deg i ansiktet når du stilte et spørsmål for mye da løgnen ble tydelig?
  • Er du forberedt på masse krokodilletårer og lange "unnskyld-tilgi meg brev/sms/mail" om lovnader på forandring?
  • Er du egentlig klar for dette ?

 

Det blir du aldri, skal jeg si deg.

Derfor er det beste du kan gjøre; ta beina fatt - og kom deg vekk fortere enn enn ferrari.

Bilde: Lånt fra google. Her av Rihanna og Eminem sin sang "Love the way you lie".

Les videre, så skal jeg forklare deg litt mer.

Dobbelansiktet...

Psykopaten har enkelt sagt; dobbelt moraler og levesett.

Dette følger av at han/hun mener de har rett til å ofre andre for seg selv. En del psykopater tror også at omverden er ond, at alle er ute etter dem og at de derfor har rett til å ofre andre til fordel for seg selv. De selv sitter alltid i høysetet og det er alltid deres behov som kommer i første rekke. Derfor har psykopaten flere moraler; tilsynelatende moraler som en velger ut fra situasjon til situasjon for å for å få makt, og en virkelig skjult ond moral som er psykopati. Store humørsvingninger mellom "snill" og "slem" og "varm" og "kald" blir det synlige resultat av dette for offeret.

De har ofte veldig lite gjennomtenkte løgner - og tar de ofte å formulerer løgnene på sparket. Fantasien er også dårlig på løgnene, har jeg selv erfart (og det sier også andre jeg har snakket med som har opplevd psyopatens løgnfulle liv). Det betyr at de er egentlig er lette å avsløre om du får en mistanke. Om

Om du ferkser en psykopat i å lyve, vil de fremdeles lyve det de kan. De finner på flere løgner oppå den "orginale" første løgnen de kom med. Løgnen blir ofte bare enklere å forstå at det er noe muffins med. Dette har ikke noe med deres intelligens å gjøre, bare så det er sagt.


Hva skjer når en psykopat blir avslørt?

Jo, det skal jeg si deg. Om du har en psykopat i nærheten av deg - kan jeg garantere deg at du blir utsatt for mye løgn.

Mange unødvendige små løgner, men også de alvorlige livsløgnene. Om du tar en psykopat i løgn kan flere ting bli resultatet. Er du forberedt på å begynne å stange hodet i veggen som jeg spurte deg om tidligere?

For det er det du gjentatte ganger vil føle for å gjøre når du havner i slike situasjoner. Okey, dette kan skje når psykopaten blir "busted" i en alvorlig løgn.

  • De tviholder på løgnen og later som ingenting/at du tar feil/ at andre tar feil
  • De tviholder på løgnen + blir tilsynelatende litt såret + spiller på samvittigheten din
  • De begynner å grine + viser seg "sårbare" + sier de er deprimerte + lover at de ikke skal lyve mer (denne er sjelden- den kommer når de vet de "mister deg" pga løgnen er så tydelig og vanskelig å ro seg fra)
  • De lager enda flere løgner oppå den første løgnen i forsøk på å komme unna.
  • De kan bli rasende sint + få alvorlige raserianfall.
  • De skylder på andre - er andre invovert; legger de opp til at det er de som lyver. "Tror du heller på dem enn meg" taktikken.
  • De sier "nå er vi ferdig med denne saken" bestemt/ eller truende. De prøver å "lukke" saken der og da - for du er den umulige.

 

Men om de skjønner de har blitt skikkelig tatt på senga og en setter de til veggs hardt; sprekker de som troll i sola. Poooooff, sier det. Straffing tilbake med utestengelse, "kulde" eller dessverre også vold kan bli resultatet. Enten i psykisk eller fysisk form. Dette kommer jeg mer inn på i et senere innlegg.

En vet selv når en lyver - psykopat eller ikke!

For å skjule sine virkelige hensikter må psykopaten lyve i en ekstrem grad (en løgn er å si noe en vet er galt). Dette gjelder også indirekte løgner. Dvs at en f.eks tar ting ut av sin sammenheng med motivet at det skal tolkes feil, så en kan indirekte lyve om andre uten at det er lett å ta en for det.

En annen type løgn er å presentere masse fakta og deretter lure inn små fragmenter av løgner slik at de ikke oppdages. Selv om psykopaten ikke forstår sine egne psykoser, så forstår dem når de lyver. I tilegg forstår de at de vil ofre andre for seg selv. Men de må lyve om at det er riktig å ofre seg selv for andre  - fordi sannheten kan de jo ikke fortelle.

"Orker deg ikke mer!"

Et eksempel på dette - og begynnelsen på en rekke løgner fra mitt eget liv: Jeg var i et ferskt forhold, og tilsynelatende virket vi kjempeforelsket da det hamlet inn med tekstmeldinger i hytt og pine de fjorten dagene vi var borte fra hverandre med kjærlighetserklæringer etc. Han var på sitt siste jobboppdrag i Bergen, og han hadde sagt opp jobben for min skyld som han sa. (Det var løgn har jeg fått høre; sannheten var at han hadde problemer med sine overordnede - noe han hadde ikke alle sine jobber  de årene vi var sammen) slik at vi kunne være mer sammen.

Plutselig i en tekstmeldingsutveksling - som i utgangspunktet var kjempekoselig og jeg fniste og koste meg når jeg leste de - fikk jeg en sms hvor det sto:

"Orker deg ikke mer!!!"

Helt forvirret sto jeg med venninne mine og klødde meg i hodet.

Hadde jeg sagt noe galt? Jeg skjønte ikke noe. Jeg så på min siste sms som jeg hadde sendt sekundet før for å se om jeg hadde skrevet noe dumt. Noe feil, noe galt, noe provoserende. Men jeg hadde ikke det, forsikret venninnene mine meg. Jeg hadde skrevet noe om at det var bra han koste seg med en bok og at jeg savnet han.

Så jeg forsøkte å ringe han. Men han avisste telefonen. Og jeg forsøkte igjen, da var den skrudd av. Jeg ble så lei meg og forvirra, at jeg dro rett og slett bare hjem. Så lå jeg lenge å tenkte. Så ble jeg irritert. Så jeg sendte han en sms (hvor jeg ville sette meg i respekt) om at en sånn oppførsel aksepterte jeg ikke. Jeg spurte han om hva hadde jeg gjort galt for å fortjene å bli behandlet sånn osv.

Neste morgen kom en lang sms hvor han så søtt ba om unnskyldning, at han hadde vært så trøtt at han ikke hadde visste hva han skrev, og hadde kommet borti en knapp da jeg ringte for da sov han, så han hadde bare skrudd av telefonen.

En patetisk forklaring jeg ler av i dag.

LER HØYT faktisk, av at jeg trodde på den.

(Fantasien til psykopater på de fleste av løgnene deres er så dårlige at løgnene blir like dårlige).

Vel, skeptisk var jeg, og jeg trodde ikke på den helt heller men jeg VILLE så gjerne tro på den. Det er det som er det skumle. Du VIL så gjerne tro det beste, selv om det er innlysende at noe er galt.

Noen uker senere når vi er sammen forsnakker han seg på vei til bussen;

".. da jeg var i Bergen og traff xxxx...så...ooooops, det skulle jeg ikke sagt", så lo han litt nervøst og gutteaktig.

I dag lurer jeg nesten på om han gjorde det med vilje, for å se hvor han hadde meg. Så kom løgnene på rad og rekke. Om at han traff henne bare en gang ti minutter, og hun var fremdels like sær, kverlulerende, kranglete, var blitt så tynn og stygg...for tanten hennes hadde dødd, det var ikke hyggelig å se henne igjen en gang etc.....

"....og siden har jeg ikke snakket med henne igjen. Det var ikke koselig å se henne engang... Nå vet jeg at det er deg jeg vil ha... med sikkerhet.. .Det er jo bare bra det da, camilla"

Noe i den duren sa han mens han desperat prøvde å kle om, forandre,løy med viten om hva som hadde skjedd.

Jeg var helt knust. Knust fordi jeg var skuffa. Knust fordi jeg visste at jeg kunne aldri holdt på sånn mot han. Jeg var taus og sjokkert der jeg satt. Forvirra og sa nesten ikke et ord.Han lot meg få være det, han var ikke sur, irritert eller noe sånt, men så på meg med triste øyne, smilte usikkert, lo nervøst, så trist igjen.... og kom snikende innpå meg igjen med søte kommentarer, dultet meg i siden litt forsiktig osv.

Sannheten fant jeg ut av etterhvert; og den svei værre!

Han hadde truffet henne flere ganger de 14 dagene, skrevet masse flørtete SMSer sammen, skrevet med en gang en sms til henne om at det var koselig å se henne igjen også , flere sms`er om å møtes nattestid, hjemme hos henne og på byen og en sms om at han hadde testet seg for kjønnsykdomer (så ramset han opp alle han hadde testet seg mot i tillegg) og at hun ikke hadde fått noen kjønnsykdommer hvis hun ikke hadde hatt noen siden sist (med et blunketegn på slutten).... ja, "sovet" hos henne hadde han gjort også. Her påsto han i alle år - at ingenting skjedde når han sov over!

Dette var begynnelsen på et forhold fylt med patologiske løgner for min del - for jeg ville ikke høre på de rundt meg som så han for den han var... Eller, jeg hørte jo hva de sa - men jeg ville ikke akseptere det.

 

Hvite løgner - svarte netter?

Tok jeg min x`s i løgn, kalte han det hvite løgner.

Eller så sa han at "glemte å fortelle det" eller  "ikke hadde tenkt at det var noe vikti gå si det"......

Han glemte altså å si han møtte x-sen og "sov" hos henne?

Du glemmer ikke sånt protesterte jeg.

Jo, han hadde rett og slett ikke tenkt på det, hadde helt glemt det...for det betydde jo ikke noe, sa han. Her løy han grovt om hukommelsen sin og betydningen av møtet.

Jeg dro fra han og la igjen et brev hvor jeg gav han sjansen til å være ærlig om alt for jeg følte han holdt meg for narr og jeg skrev hvor viktig tillit var for meg. Han satt dagen etterpå å løy meg rett inn i øynene med de samme løgnene. Allerede her var jeg fanget i spindelvevet hans av løgner og blindheten på å tørre å face alt og forlate han.

Kort tid etterpå kom nok en alvorlig løgn; Nok en gang skyldte han i denne sammenhengen på at det var mobilen det var noe galt med... At han hadde skrudd den av, at den ikke virket etc. da jeg hadde kommet til opptattsignal over lang tid... ( Jeg har allerede sagt at de mangler fantasi og tenke langsiktige løgner som det skal være vanskelig å ta dem i....det er ofte mangel på dette skal jeg si deg).

Mens han egentlig snakket med en annen jente... Han visste ikke jeg hadde prøvd å få tak i han, siden han hadde kun en linje på telefonen og ikke så at jeg ringte. Jeg måtte til og med ringe et telefonselskap for å få bli kvitt magefølelsen over at noe ikke stemte med forklaringen hans. For når du har begynt å merke deg en del løgner og magefølelsen er dårlig, begynner du å grave litt mer.... Så konfronterte jeg han i en lang sms med telefonlinjer etc, spydde opp fakta rett og slett fra telefonselskapet i en sms til han- og tilslutt avsluttet jeg den om at jeg skjønte han løy.

Da kom det illsinte meldinger! Etterfulgt med trusler på sms om at jeg måtte holde opp.

Blir psykopater tatt på senga - sprekker de som troll i solen! TRUSLER eller VOLD er et av RESULTATENE.

"Stopp, slutt. Nå er det nok", skrev han blant annet. Flere sinte meldinger kom med trusler om at jeg måtte gi meg.

Nok en løgn om en jente han holdt på å ringe midt på natten da han var hjemme hos sine foreldre i hjembyen. Da han skjønte han var HELT avslørt og jeg sendte sms:

"Du er ikke den jeg trodde du var...." (tydeligvis veldig opprørende for han å få den)

"Jeg forteller det hvis jeg vil fortelle det. Det er deg jeg vil ha Camilla", skrev han....og da forstod jeg at det var en jente han hadde pratet med til og med.

Så ringte han øyeblikkelig helt desperat og prøvde å blusse det hele ned ved at det var jo bare en bagatell.... En av mine bestevenninner satt sjokkert i sofan ved siden av meg...Jeg skalv på hele kroppen. Jeg forstod at jeg nettopp hadde blitt løyet til, truet til å holde kjeften min og var blitt ydmyket og tilliten var knust.

Samtalen mellom oss den kvelden var noe sånt som dette:

"Så du hadde tenkt å slå baaaare pga at jeg sa det", sa han...(merk deg at han han ikke kaller det en løgn engang, men "bare pga noe han sa").

"Ja, sa jeg. Jeg aksepterer ikke sånne type løgner. Så ja", svarte jeg. Her var jeg hard og likegyldig.

"Men det var jo bare en hvit løgn", svarte han tilbake.

"Nei, det der er absolutt ikke en hvit løgn. For meg er en løgn en løgn Og om du absolutt skal sette farge på den, så er den der du kom med kjeeempe SVART", sa jeg (noe sånt sa jeg)

"Neei, en hvit løgn er jo f. esk at jeg vet du ikke liker dop og sånn, og så har jeg drevet med det, og du spør meg om jeg har prøvd dop noen gang. Da sier jeg nei, for jeg vet at det liker ikke du", sa han som om han var en tiåring.

Videre fortsatte det...og han skiftet taktikker frem og tilbake, først prøve å få meg til å se at dette var en bagatell, så at jeg hadde et teit syn på hva en løgn er, og deretter la han seg mer eller mindre flat ----> og vips hadde han meg igjen i edderkoppspinnet sitt. Et usikkert, vondt, klamt nett som ble strammere og strammere rundt meg.

"Savner bamsekroppen din - men det er som å stange hodet i veggen!"

Ja, min x-kjæreste traff sin x-kjæreste bak ryggen min ved flere anledninger.

Dette holdt han både skjult for meg og videre løy om dette når han klarte å forsnakke seg og visste han hadde sagt noe han ikke burde si etc. Videre kom det enda flere alvorlige løgner omkring disse møtene med x`sen hans. Som jeg skrev tidligere, sa han blant annet :

"han kun traff henne en gang ti min på en kaffe, det var kiipt, han var sååå ferdig med henne, hun var blitt så tynn og stygg, farget håret mørkt, og var like kverulerende og vrien og sær som vanlig. De satt bare å kranglet de ti minuttene de møttes".

Sannhenten var noe helt annet.

Det var også

Hun som avisste han og dyttet han unna; med setningen "savner bamsekroppen din, men det er som å stange hodet i veggen, ikke meningen å såre deg."

Til meg sa han at han det var han som ikke orket henne for hun hadde ligget med to gutter, det var derfor det var slutt mellom de, hadde han forklart. (Løgn, løgn, løgn ja).

Han har nemlig gjort dette og holdt på slik i alle sine forhold vet jeg i dag. Løyet om x`sene sine, årsaker til brudd, at det er han som faktisk hver gang har blitt forlatt av sårete, nedbrutte, forvirra eller redde jenter - det er ikke det han sier til sin neste jente. Sitt neste offer.

En dag var det nemlig jeg som sto i hennes sko og avisste han. Jeg hadde lenge stanget inn i en hard vegg - og motstanden i den veggen var ikke vond lenger - den gjorde meg nummen og trist og likegyldig på en gang.

Han visste han var blitt tatt med buksene nede - foran for mange vitner - han visste at jeg visste. Og til og med da løy han. Skyldte på andre, ble sinte på andre, skylde på at det var andre som løy. Straffet andre, la ut flere løgner for å dekke det han hadde gjort. Så da han visste at det ikke funket lenger, da la han skylden på meg

"jammen, jammen, jammen - det er jo deg  jeg vil ha...det skjedde i fylla..."

eller så sa han på facebook chatten "

"xxxxx xxxx spør om jeg vil komme bort nå. Men jeg sa nei pga deg og det som har skjedd"

Hvor går grensen for løgn egentlig?

En løgn er nok, sier noen.

Alle har vi ulike grenser, alle takler vi ting ulikt. Noen deler de opp i hvite og svarte løgner. For noen er en løgn en løgn. Noen deler en løgn i grader og noen vet jeg ikke hvordan de måler en løgns størrelse.

Når det gjaldt hva jeg opplevde, sto venner og familie sto illsinte og uforståelig på sidelinjen og prøvde å dra meg vekk lenge. Jeg hadde jo opplevd haugesvis av løgner. Hvorfor funket ikke det at de prøvde å få meg vekk? Hvorfor aksepterte jeg mer og mer? Ingen forsto meg.

Hva var det som skulle til for at jeg en siste gang lukket døra bak han og visste for meg selv at det var siste gangen. Den aller siste gangen. Jo, det skal jeg si deg.

"Det velger du selv"

Det å se hvor liten han gjorde seg den siste gangen jeg så inn i øynene hans var helt rart; der var det ikke noe igjen. Det var tomme øyne. For en gangsskyld - var det jeg som hadde makten. En makt jeg fortjente å ha, følte jeg selv. Han hadde skyvd vektskålen min og vår, grenser og alt vi hadde av godt og vondt sammen rett i grøfta.

Alt var så skjevt, så ødelagt, så svart, skittent, for mange visste nå om den siste store tabben og hemmeligheten hans, skam følte jeg  - det kunne aldri repareres.... og alt dette hadde han gjort foran mange felles venner og en skokk av andre folk, journalister og media. Jeg fortjente å føle avsky for han. Respekten for han var borte vekk.

Jeg hørte han lyve i telefonen til presseansvarlig i TV2 om at "Nei, det var ikke slutt med Camilla - han var hos henne nå og de snakket sammen - så alt var bra...det med hun andre jenta var baaaare rykter", sa han....

Han hadde ikke barrierer lenger, han hadde ikke kontroll på seg selv, på meg, på situasjonen, han var desperat. Jeg så det, jeg hørte det - og jeg følte det. Han løy til alle- moren hans, kompiser, min familie, meg - ja, alle.

Han så smånervsøt og prøvende bort på meg der jeg sto foran speilet og sminket noen veldig hovne øyne. Kvelden før hadde jeg blødd masse neseblod, og han hadde angrepet en kompis av meg. Jeg visste vennene mine var redde for meg. Jeg visste ikke selv hva som hadde skjedd. Jeg ville ikke tenke på det engang. Han hadde innrømmet at ja han hadde ligget med en annen jente denne natten - og nå hadde han ligget og kloholdt rundt meg med triste øyne, et desperat grep og nektet å slippe meg når jeg gråt. Vi hadde hatt sex mange ganger denne natten - jeg kunne like godt bli like skitten som det hele situasjonen var blitt, tenkte jeg. Jeg gav faen.

Han prøvde en siste gang å ha sex med meg denne morgen; og med vilje lå jeg der uten å røre meg og så tomt ut i lufta. Av og til så jeg han rett i øynene med trist, tomt blikk. Noe han ikke hadde sett før på denne måten. Jeg gav nemlig aldri faen, aldri opp, lot meg ikke være sånn som dette. Jeg visste han visste det. Jeg ville se hvor langt han ville gå, når jeg oppførte meg som en død, tom barbiedukke. Ville han da fortsette? Eller ville han bry seg - og prøve å fikse meg? Og om jeg hadde vært død - så hadde han fortsatt. Jeg så han reagerte. Jeg så og følte han overså det bevisst. Han kunne ikke brydd seg mindre.

Da han var ferdig spurte han: "Hvorfor lå du der bare helt stille sånn trist ? - akkurat som om du bare ville bli brukt? - jeg så det på deg!"

"Har jeg ikke grunn til å være trist da?!? Har jeg ikke grunn til å føle meg brukt?", sa jeg helt rolig mens jeg satte meg opp og holdt blikket hans.

"Det velger du selv. Du velger selv hva du vil føle - om du vil være trist eller ikke", svarte han.

Da visste jeg.... at han som satt der foran meg, ville jeg aldri mer skulle røre meg, snakke til meg, se på meg igjen. Jeg skulle selv velge om jeg skulle føle meg trist eller ikke?!?!? Hva var det for noe å si? Satt den jeg hadde elsket i flere år og ba meg selv bestemme meg for at jeg skulle være glad i gjen og glemme alt han hadde gjort?!

Jeg følte meg død innvendig. Jeg var ikke lenger sint, tårene var borte vekk. En "Ut av meg selv opplevelse", fikk jeg.

Dette var det som skulle til for meg, for å komme meg vekk; å føle denne makten og avskyen for et menneske jeg ikke lenger så hadde noen som helst verdier, moral, følelser, glede, sorg... for det var helt tomt der inne i øynene hans. Selv når han så min smerte lyste så klart.

Han var nervøs da han skulle gå, sa flere ganger at vi snakkes i telefon etterpå. Jeg svarte ikke, byttet tema. Og kunne se han med tapt ansikt dra hjem ....og visste han da ville komme til å gjøre det han for flere år siden gjorde mot meg....

Lyve til en ny jente. Nå var han blitt avslørt for siste gang - han måtte ha et nytt offer klart. En ny jente som synes synd på han.

Han måtte bare skjønne at jeg mente alvor denne gangen - at han aldri kunne komme tilbake å si unnskyld. Jeg måtte ha en plan - det hjalp ikke å være sint og gråte. Så han så ikke den siden av meg - jeg gråt med mine venner i stedet - og svarte han høflig på alle sms`er, facebook chat, tlf`er etc i denne mellomfasen hvor jeg skulle forlate han - kutte vårt bånd en gang for alle. Ved å ta han - hans stolthet ved sannheten om han. At jeg hadde det bedre uten han.

Og jeg la min plan - som virket. Og jeg kan love deg; han så den ikke komme... For selv etter han dro, kjempet han for oss.... og jeg lot han få kjempe i uvisshet om at han ikke lenger hadde noe å kjempe for.

Det var utrolig hardt å ikke kunne få si det jeg hadde på hjertet til han, si hvor utrolig stygt det han hadde gjort var, at han hadde lagt skam på meg foran absolutt alle. Fått meg til å lyve ubevisst og i god tro til  journalister og media, at han hadde løyet, vært utro - vært jævlig mot meg. Jeg hadde så lyst til å snakke med han og sette en sluttstrek - men jeg fant ut at det hadde jeg jo forsøkt før... og han kom alltid tilbake og fanget meg igjen. Så jeg måtte være smart. Gjøre det tydelig for han; han måtte klees av skikkelig.

Så jeg lot som ikke noe. Og han beit på. Han lurte til og med på om jeg skulle lage bursdagsoverraskelse til han, snakket om hvor mye han savnet sexen vår etc.  Dette skrev han rett etter han innrømmet på faceboochatten hvem hun jenta han hadde ligget med var. Vi snakker gentlemann! (ironi)

Jeg beit tenna sammen, fikk hjelp fra uventete steder og lurte han trill rundt . Til det smalt for han fra klar himmel dagen før bursdagen hans, og han sprakk og fasaden sprakk... og han krøp i sitt nye lune hi - den andre jenta ja.

Han var utro mot x`sen sin flere ganger, mot meg vet jeg i dag, og hun som han er sammen med i dag... Hun er skikkelig ført bak lyset og med flere av hans kompiser som vet om dette men som ikke sier noe til henne - hun er sammen med en som egentlig prøvde å få meg igjen samtidig som han drev på med henne.

Jeg håper hun en dag ser gjennom alle løgnene hans - og kommer seg vekk. Fortere enn enn ferrari...........

Har du opplevd grove løgner fra noen som sto deg nær - og hva gjorde du med det?

Mitt råd: Aldri ta en psykopat tilbake. Du kan aldri forandre han/henne.

 

 

36 kommentarer

linnsvaleng

07.11.2010 kl.22:01

du burde bli forfatter camilla. du er så flink til å skrive...

Camilla Tolaas

08.11.2010 kl.17:28

linnsvaleng: Så hyggelig sagt! Vet du hav: jeg holder faktisk på med et bokprosjekt ;) begynte i sommer :)Så noen kurs på litteraturhuset på kafe oslo noen kvelder til inspirasjon og lærdom - så er jeg skikkelig i gang ;)

Angel&Devil

10.11.2010 kl.20:16

Godt å høre Camilla,at du er helt ferdig!:) hæla i taket og tennene i tapeten for deg,hurraa:)

Camilla Tolaas

11.11.2010 kl.19:42

Angel&Devil:Takk *smiler masse* 2010 var et hardt år - men det blir avsluttet veldig, veldig godt :)Hurra til alle som reiser seg og går videre :))))))

Lopez

08.12.2010 kl.16:43

Veldig bra skrevet..jeg vet akkurat hva du gikk gjennom..var sammen med en psykopat selv og det har virkelig vært vanskelig å gi slipp på han..lenge trodde jeg at jeg kunne forandre han og gjøre han til et bedre menneske, men fant ut at det var helt umulig..

Camilla Tolaas

09.12.2010 kl.09:15

Lopez: Takk for det. Dessverre så har du helt rett; man kan aldri forandre en psykopat. Det er enkelte psykopater som innrømmer at de av og til er "nede", "deprimert" eller "litt sprø" etter voldsomme situasjoner hvor de har overreagert eller vist svært dårlige sider av seg selv som har "skremt" partneren sin....og er redd for at du skal forlate han/henne. Men det er krokodilletårer og juks for å få din sympati og binde et "strammere bånd" til deg... samtidig som de kan gi deg følelsen av at han/hun vil endre seg.... "Han prøver jo så hardt å forandre seg", sier vi til oss selv. Selv gikk han jeg kjente gjennom min kusine for å nå meg da det var slutt og fikk hennes sympati. Han la seg til og med helt flat og innrømmet han hadde behandlet meg dårlig og sa han forsto nå hva jeg hadde grått over det siste året. Så kom det et langt brev og mail og en masse lovnader om å forandre seg. Tilslutt sto han innenfor døra mi og tryglet om å få snakke med meg. Men huff, det er ikke sånn at de kan forandre seg. Jeg angrer på at jeg lot han få snakke med meg igjen og få ny sjanse; det betydde en ny tid med en svært så ustabil og utspekulert, sykelig sjalu, manipulerende, kontrollerende og løgnfull person uten samvittighet... Så det er helt riktig det du har erfart også; man kan ikke endre de. Og det tar tid å "lege seg" etter å ha vært sammen med en psykopat og gi slipp på han/henne.

Anxia

26.12.2010 kl.06:19

Hei :´´( Jeg hadde faktisk flere tårer... tre-fire stykker rakk jeg å miste, men IKKE F!!! om han får de tårene jeg evt har igjen. Bra skrevet ja, godt forklart om hvordan de jobber for å forvirre. Henger seg opp i ord og uttrykk, kverulerer om det mest uvesentlige til man blir helt matt og forvirret:( Jeg skjønte hele greia natt til i går. Har selvsagt skjønt at det er noe GALT, Det er jo så jævla innlysende, for løgnene er dårlige, som du påpeker. Jeg har i 2 mnd lest "alt" om "alle" psykiatriske diagnoser, og har selvsagt funnet ut mye; narssicist, kverulant, lystløgner bl.a., men fant liksom ikke det HELT HELT rette.....fordi psykopat høres så alvorlig ut at det kunne jo ikke være dét....så jeg leste ikke om den diagnosen før i natt... Jeg har vært VELDIG heldig, han fikk ikke mange mnd av mitt liv, men jeg har vært veldig forvirret og hatt det vondt. Nå derimot, er jeg VELDIG forbannet....og jeg håååper virkelig at jeg ikke var for streng, jeg hååper han skal prøve å få meg tilbake igjen, jeg håååper jeg har lært nok om hans spill, til å drive det usle kreket til vanvidd!! Om så bare for en dag!:) Nå reiser jeg meg også, og går videre, rett i ryggen, brystene ut, for å finne en MANN som fortjener en så FLOTT KVINNE som meg! :D

Camilla Tolaas

28.12.2010 kl.11:43

Anxia: De er enkelt å tenke sånn; at han ikke skal få en tåre mer. Men mitt råd til deg er; det hjelper deg å gråte og få alt ut av systemet.Meg tok det lang tid før jeg fikk ut all smerten for jeg lot som jeg var så tøff og at det var enkelt å slå opp med han (gjorde det veldig offentlig også.Han var ikke en god person, og "slemme personer skal man jo ikke felle en tåre for" følte jeg mye på. Mange månder innhentet fortrengte føleser meg; mest av alt et voldsomt sinne og en bitterhet som kom snikende. Jeg måtte ha en venninne som satte meg på plass da jeg ringte henne gråtende og i full panikk..for alle tårene inni meg hadde gått over til skyldfølelsetårer; at jeg var den som var for hard - den slemme og den umulige. Min x`s hadde nok engang vunnet da - han hadde fremdeles makten over meg, uten at han engang visste det. Så jeg gråt det alt sinnet, smerten, bitterhet, svik, løgner ut av systemet.Og det tok tid før jeg ble meg selv igjen. SÅ GRÅT kjære deg. Få det ut - det vil hjelpe deg. Det er egentlgi ikke han du gråter over- men det du har opplevd/erfart og det han har gjort mot deg.

Ja, ikke vits å henge seg opp i ord og utrukk og definsjoner. Men det er det offre har behos for - en er så forvirret at en trenger et navn/en knagg. Psykopat - ja, det høres ut som et fælt ord. Men ikke alle psykopater er øksemordere; men det holder at de dreper noe i deg likevel.... Bra du fikk han ut tidelig. Jo, lenger du er med en psykpat- jo, værre blir det også å komme seg ut av det. De knytter som sagt et bånd til deg. Aldri ta han tilbake - mitt råd. Du vil angre. Om du er sikker på at han er psykopat; kan jeg love deg; han endrer seg aldri. Gå videre, ha venner tett om deg, rak, sterk rygg - og gråt litt, skirv litt--->og du går sakte MEN sikkert videre!

Anxia

30.12.2010 kl.17:23

Hei Camilla:) Takk for svar/ kommentar, og 1 000 000 takk for bloggen din! Det var først etter å ha lest din fortelling at det ble virkelig(!) , pga alle likhetstrekkene. Helt riktig at man trenger en "knagg", et holdepunkt, for jeg var så forvirret og deprimert at jeg begynte å bli veldig veldig bekymret for min egen psykiske helse. Jeg MÅTTE bare finne ut av det, følte så sterkt at det var noe veldig galt et el annet sted. (Hihi, huff, heldigvis er de ikke alle øksemordere nei!) Ja, det er vanskelig å løsrive seg fra en psykopat...:( Jeg ble redd jeg hadde tatt helt feil, og prøvde t.o.m å konstruere en annen slags historie/ forklaring på alt, jeg ønsket så inderlig at jeg tok feil. Jeg har hatt lyst til å kontakte ham flere ggr, og be om unnskyldning for at jeg er så vanskelig og paranoid! Helt utrolig.... Heldigvis er jeg et veldig ærlig menneske, aller mest mot meg selv, så jeg skjønner jo at det bare er ønsketenkning! At det er ikke annet å gjøre enn å gå videre. Jeg sliter endel med å lure på "Hvorfor????"! Jeg fatter ikke hvorfor han gadd, hva ga det han? Hva skulle han med meg når han ikke brydde seg likevel??? Men det er vel en del av den psykiske prosessen med å komme over det... Og du har så rett så rett ang det å få det ut og grine som en unge! Utrolig vondt, og utmattende, men også befriende og oppbyggende...:) En veldig stor takk til deg! Forferdelig trist at du også har vært der, men du har nok hjulpet veldig mange, og mange flere vil det bli! Det kan ikke annet enn å bli GOD karma av det!! Ønsker deg alt det beste livet har å by på av varme og glede!:)

Camilla Tolaas

02.01.2011 kl.15:39

Anxia: Hei igjen. Så bra at min fortelling var til hjelp for deg. Jeg har skrevet tre deler her om psykopati her på bloggen - og flere kommer! Som kanskje også vil være til hjelp?! Det vil jeg tro. Det er ikke alltid det folk rundt deg sier, hva du tror selv som er det som skal til for å åpne øynene om hva som egentlig skjer. Oftest da man kniper øynene enda hardere igjen. Det kan være umulig å akseptere. Av og til er det tilfeldigheter som åpner øynene. Noe man leser, en fremmed en møter etc. Selv leste jeg bøker om psykopati og hørte alle rundt meg som forsøkte å advare meg og få meg bort fra han. Det var ikke til noe hjelp. En fremmed jente som jeg traff under VELDIG spesielle omstendigheter som selv hadde falt for han tidligere men som etter kort tid ble skremt over hva hun så. Hun ble min redning.Da hadde familie og nærme venner prøvd å få meg bort i flere år. jeg mistet en av mine bestevenninner også pga han; hun klarte ikke være min nærme venninne mer når hun så "hva jeg fant meg i og hvem jeg hadde blitt". Det er bra du er et ærlig menneske - og det er deg selv du skal være ærlig med aller først. Du vil sikkert føle flere ganger for å ringe han - for du har en samvittighet som er forvirra. Og ja, det er KJEMPE hardt å løsrive seg fra de. De har en usynlig makt selv når de ikke er der fysisk. Du er glad i han og han var kanskje ikke bare slem, men du vet han ikke er bra for deg. Sånt er enda værre enn de "bare onde" psykopatene. Et annet råd til deg kan være å skifte til hemmelig nummer.Jo, mer han ser du tar avstand - jo, mer mister han makten over deg. Kanskje håper du han skal ringe deg?! Vondt å gå å vente, vondt å gå forvirra, vondt å være i ubalanse. Men om du er sterk, så blir hver dag lettere. Ja, det er vondt å grine - men sunt. Tenk de som aldri gråter? Hadde vi mennesker ikke hatt drømmer når vi sover, så hadde vi vært helt "lost" i følelselivet. Sånn er det med tårer også. Så gråt det du makter, prøv å få deg god søvn, gjør koselige, oppbyggende ting, ring og vær med gode, positive venner, lær å kjenne hvor deilig det er - og hvilken frihet det er å være alene også. I et psykopatforhold blir man veldgi knyttet/bundet/avhengig - og det å plutselig være alene er enda værre enn i et vanlig brudd med normale mennesker. Stå på!!! Det er mange som møter på en psykopat i livet - og ja, jeg er en av dem også. Tusen takk for en så varm tilbakemelding som dette - det varmer virkelig :)))God klem til deg :)

signy

03.01.2011 kl.03:45

Hei.

Nettopp heilt ferdig med min lystlyvende psykopat også. Eg har kommet til punktet der eg klarer å sjå det positive som kom ut av 3 år med løgn og bedrag. For positiv er mitt varemerke.....kanskje derfor eg blei plukka ut til offer også :-)

Det positive er: Eg har no stor respekt for meg sjølv, setter egne ønsker framfor andre, setter krav til venner og bekjente, avslører alle sine løgner megaraskt, kuttet ut venner som gjer meg for lite igjen, setter meg ikkje lenger i posisjoner der folk trenger ein trøsteklut eller veiledning på problemer, eg stoler meir på meg sjølv og min intuisjon, setter grenser for meg sjølv, er blitt tydeligere på egne behov, er sluttet med å forstå meg ihjel på mennesker, kjenner meg sjølv så godt at all projisering frå trengende mennesker stoppes tvert, eg har lært meg å sette meir pris på det gode i livet, eg går ikkje inn i offerrolle ved minste motstand, eg blander meg ikkje i andre sitt liv, eg lar meg ikkje lenger lure av menn, eg handler ikkje lenger på ein følelse når det gjelder menn...lar fornuften også komme inn, lar meg ikkje så lett sjarmere over positive tilbakemeldinger frå menn, står trygt i meg sjølv, lytter til magefølelsen, følger mine instinkter hundre prosent, lar meg ikkje manipulere følelsemessig, har meir kontroll på meg sjølv og mine følelser, lært meg til å gi slipp på folk så snart eg merker at det skurrer, tar ikkje lenger ansvar for andre sine problemer, hjelper ikkje folk ihjel.

Altså mykje mykje positivt. Eg blitt så sjølvstendig, reiser til syden åleine om kort tid, gjer mine ting. Tøffer meg til på å prøve nye ting. Er blitt god på å gjere ting åleine, takler ensomhet på ein herlig måte. Han fortsetter med sitt spel....eg går vidare og får det livet eg ønsker meg.

Dette var attpåtil ein kar som hadde vert fengslet for overgrep, som han sjølvsagt ikkje tok ansvar for. Eg avslørte han fordi eg lytta til meg sjølv.

Siste melding eg fekk hjå han var: Eg får ikkje kontroll på deg, eg setter deg fri no. Samt: Lytt til deg sjølv så åpner dine veier seg. Så den evindelige kampen var over...han hadde lenge overtaket men møtte ei som trossalt var for sterk for han.

Så eg ser no kor vakker eg er, eg veit kva eg fortjener og er blitt glad i meg sjølv. Og ikkje minst har fått ein så stor kunnskap og erfaring som andre aldri vil oppleve.

Energitjuver får aldri innpass i mitt liv. Det er sant det som blir sagt: Ettergivende og for snille piker møter tilslutt psykopaten. Og det blei eit heldig vendepunkt for meg. men mistilliten til menn vel være der lenge, ........men når ein stoler på seg sjølv så veit ein når ein kan åpne hjarta sitt igjen.

For han som får meg skal få den herlige inngraveringen i ringen sin, der det står: "Din heldiggris"

Klem til deg og legg vekk det negative, sett pris på alt livet har å by på. Du har fått frihet, nyt det.

Camilla Tolaas

03.01.2011 kl.07:52

signy:Du har kommet langt. Det var noe av det første som slo meg når jeg leste kommentaren din. "For positiv er mitt varemerke", skriver du. DET LIKTE jeg. Og ja, tror du har helt rett. Psykopater plukker gjerne ut de utadvendte, positive, glade personene - de misunner egentlig de positive menneskene. Men de klarer aldri å få de samme, ekte følelsene som bor i de positive. Og da begynner de heller sakte men sikert å bryte ned alt det de egentlig misunner.

Flott du kan tenkte slik som du tenker nå - at du er på det stadiet hvor du klarer å se se det positve med alt det negative. Det tar tid, det tar jobb, det må aksept til og kanskje også tilgivelse for å la alt slippe taket---> og enda litt mer. Hva er din hemmelighet ved at du i dag er så sterk?

Du skriver mye bra her; ting som er utrolig viktig.Det å sette greneser, ikke la folk stjele din energi, kutte ut se som ikke gir deg noe positivt etc. Og jeg tror du har også helt rett i at en må bli god på å gjøre ting på egenhånd - og trives med å være alene før en kan bli to igjen.

Å LYTTE TIL SEG selv er nok det beste en kan gjøre. For mageføleser får og har vi alle, og neon får kanskje til og med varsler i drømmer etc. som en bør lytte til. Selv fikk jeg mange tydelige drømmevarsler som advarte meg om å komme meg bort og magefølelsen stemte alltid.

Bra du ser deg selv for den du er i dag! :)

For en lever i tåkeland med en psykopat - og en mister perspsktivet på livet, seg selv og andre.

Klem tilbake til deg - nyt din frihet også. Jeg gjør det fra tærene og ut til hårspissene selv. Det er som å ha vært i et fengsel - hvor du selv hadde nøkkelen hele veien, men ikke turte bruke den.

signy

03.01.2011 kl.16:23

Eg har egentlig alltid vert veldig sterk på mine ting......samtidig så har eg alltid hjelpt folk vidare i sine liv...nettopp fordi eg syns synd på dei. Det har eg slutta med no. Når folk no viser sinne mot meg så tar eg det for sinne, og eg går ikkje lenger bak det for å prøve å forstå.

Eg er ei tøff lita pie som folk nok undervurderer lett. Eg er tøffere enn mange menn, har alltid vert det. Men følelser har vert mitt svake punkt......lar følelser alt for lett styre mine handlinger. Det får de ikkje lenger. For min indre stemme er så sterk.

Drømmer er viktig å lytte til. Eg hadde mange drømmer heile veien, valgte å analysere alle. Underbevisstheten som snaker til ein. Drømmene er det som har hjelpt meg vidare. For eg velger å lytte til de fullt og heilt.

Siste drømmen eg hadde var veldig fin. Først gifter eg meg, av alle ting med meg sjølv. Symbol: ein er blitt glad i seg sjølv, og setter dermed grenser for seg sjølv. Neste steg var at eg badet i reint vatn, i eit badekar med ein baby. Symbol: Baby tyder på ein ny start. Reint vatn tyder på renselse. Badekar tyder på grenser, har meir sjølvkontroll. Neste del av drømmen, eg sitter på flybussen, på vei heim frå ei lang reise. For tida med psykopaten var ei lang reise på utsida av seg sjølv. Å komme heim tyder på nettopp det, eg er fri. Av alle ting så gløymer eg baggasjen min på bussen. Bussen lover å stoppe på veien tilbake. Men den kjører forbi. Eg småløper etter, men bussen kjører. Den forsvinner inn på ei ferje og forsvinner, uten at eg klarer å ta den igjen. Symbol: eg har no gitt slipp på den baggasjen eg fekk med psykopatens herjing. Den er vekk og eg sitter med det positive igjen.

Drømmen som gjorde at eg klarte å bryte ut var som følger. Far min som er død kom til meg i drømmen. Han såg så sliten ut, tynn. Eg stod berre å hoppet opp og ned. Når avdøde foreldre kommer til ein i drømmen skal ein alltid lytte, då får ein viktige beskjeder. Eg veit no at eg speila meg sjølv i far min, for eg var sliten og grådig tynn. At eg hoppet opp og ned tydet på at eg hoppet etter andre si pipe og ønsker. Tilslutt så seier far min: Eg takker deg for at du alltid har støttet meg, for at du alltid stilte opp for meg. Og videre: men eg hadde sjølv ansvar for det som skjedde i mitt liv, du skal ikkje bære det. Så seier han: no syns eg at du skal nyte livet ditt, la folk ta ansvar for seg sjølv.Våkna full av tårer og klarte å bryte ut.

Lytt alltid til drømmene.....det er samtaler med deg sjølv. samtaler som bringer deg vidare på dine riktige veier.

signy

03.01.2011 kl.17:00

for ordens skyld googlet navnet ditt.......farmen? Tok du den? Om så er tilfelle så er det litt vittig med tanke på min historie.

Camilla Tolaas

04.01.2011 kl.10:57

signy: Ja, det er typisk oss jenter å analysere og sette oss for mye inn i andres handlinger og situasjoner som både kan forklare og unnskylde andres oppførsel. "Han sier han er deprimert- han blir sikkert bedre etterhvert å være sammen med når han ikke er så deprimert lenger". Hva kan jeg gjøre for han for at han ikke skal være så deprimert? Hva er det som forårsaker at han er så deprimert egentlig? Sånn kan vi holde på i en evighet - og dermed klare å "forsvare" en annen persons oppførsel, handlinger, situasjon etc. Joda, det er sikkert fint at vi jenter har den egenskapen. Men i lengden og hvis vi alltid skal tenke sånn, tråkker vi på oss selv. Alle mennesker har eget ansvar over sitt liv, sin oppførsel etc. Så der skal jeg begynne å gjøre som deg tror jeg. Ta ting for det det er.

Helt enig med deg om at drømmer er viktig å lytte til. Selv driver jeg med drømmetydning - og noen drømmer skriver jeg ned og analyserer nøye. Lenge siden jeg gjorde det sist - men da jeg var sammen med han som snudde livet mitt om til et helvete, gjorde jeg MYE dette. Av og til var symbolene så klare og analysen så skremmende riktig. Jeg husker at jeg av og til "skremte" han med dette når jeg fortlate han drømmene mine. Når han f.eks traff X`sen sin bak ryggen min og lå med henne - drømte jeg det og fortalte det til han på en sms:jeg hadde drømt han møtte en annen jente. Han skjønte at jeg kunne "sanndrømme" og ble faktisk helt satt ut. Han befant seg i Bergen på sitt siste jobbtokt, jeg i oslo. Hvordan var det mulig, tenkte han? Jeg la en gang igjen på stuebordet igjen en drømmeanalyse med vilje, slik at han kunne selv få se hva jeg drømt og hva det betydde. Jeg ville skremme han tilbake, vise han at nå mister du meg slik som du behandler meg. Han ble sint. Rasende sint og ringte meg på jobben "såret". På lappen sto det kort fortalt; kom deg vekk fra han, han er farlig for deg, vold, jenter bak ryggen din, du vil oppleve mye løgner og svik, sjalusi, etc. Jeg husker selv jeg var redd da jeg leste gjennom lappen. Og ofte kom besteforeldrene mine i drømmene mine og tok meg med på reiser vekk fra Norge. Foreldre og besteforeldre (om jeg ikke husker feil symboliserer besteforeldre "trygghet" - og de er viktige at man lytter til.

Så jeg vet hva du mener. Drømmene du forteller om her er så viktig for deg- at du fremdeles husker de i detalj. Aldri glem de to drømmene - ja, for de fikk deg vidre. Det som får oss videre - er viktig å ta vare på, lytte til, være takknemlig for.

Trist å høre at faren din er død. Han er nå likevel med deg i livet. Det har du jo helt klart bevis på også.

Du virker som en veldig klok jente.

Camilla Tolaas

04.01.2011 kl.11:02

signy: Du gjorde det ja. Ja jeg tok den. Hva er vittig med tanke på din historie? Nå ble jeg nyskjerrig. Om du ikke vil skrive det her kan du sende meg en mail på libra@live.no

Lise

04.03.2011 kl.11:34

Hei.

Jeg vil bare fortelle deg at dine sider om psykopater og psykopatiske trekk har hjulpet meg mye de siste ukene.

Jeg har undret lenge over min eks kommentar "når du starter din sosionomutdanning så ønsker du ikke lengre å elske meg". Nå når jeg har fordypet meg i dette emnet har jeg avsluttet forholdet og går gjennom en sorgprossess uten sidestykke.

Flott skrevet og tusen takk for at du skriver om dette.

Camilla Tolaas

04.03.2011 kl.12:53

Lise: Hei Lise.

Blir glad for å lese tilbakemeldingen din langt inn i hjertet. Da vet jeg at jeg ikke skriver uten grunn. For jeg vet så godt hvordan det er å gå rundt å føle noe skurrer med f. eks ved rare bemerkninger som plutselig en dag får en større betydning.

Jeg selv opplevde en lignende kommentar "jeg vet du kommer til å gjøre det slutt med meg snart" var en av dem. Og når en spør om hvorfor de sier sånn ut av det blå - ja, det kommer det ikke noe mer klokt enn "jeg bare vet det" f. eks. De vil ha din empati - knytte mer bånd.

Det er alltid tungt å avslutte forholdet, uansett om det har vært et forhold som har vart i kort tid eller lang tid - så er båndet i et slikt forhold så mye "strammere" enn i et mer "normalt" forhold. Følelsene kan være utrolig sterke - og en kan være i ubalanse.

Så at du er i en sorgprosess - forstår jeg er tungt - du har min fulle forståelse her. Virkelig.

Men den er så viktig likevel - hvis ikke du går gjennom den vil den innhente deg... så vil du kanskje en dag føle du tok feil valg for kroppen din, sinnet ditt har ikke fått den aksepten den trenger på at "JA; JEG HAR DDET VONDT - jeg er glad i han - men jeg er nødt å være gladere i meg selv - så jeg er nødt å la han gå - og det er vondt

Hvis ikke du gjør dette vil kanskje du begynne å tenke

"kanskje han ikke var så ille"

"kanskje han var litt depriemert den perioden"

"kanskje det var meg det var noe galt med -var jeg for hard?"

"Han var jo veldig glad i meg..." etc

I værste fall havner du tilbake i hans favn. Jeg gjorde nemlig den feilen flere ganger

- for jeg nektet å være lei meg - selv om jeg hadde lyst å skrike det ut!

- nektet å gråte

- nektet å føle retten til å føle meg trampet over- selv om det var nettopp det jeg var. Nedtrampet.

- nektet å la meg føle meg vanvittig alene og ensom - selvom jeg var det

- nektet å ha det vondt - selv om det var en stor sorg i meg

- nektet å innrømme det som føltes ut som et nederlag til meg selv... for andre rundt meg hadde jo så tydelig advart meg lenge om det de så.

Jeg skulle være supersterk - og takle det råbra - jeg var jo fri fra en psykopat - det måtte jo vises at nå var livet bedre - så hvorfor føltes det da så mye værre ut?

...og da smalt det noen mnd senere da han sto på døra mi og tryglet om tilgivelse.

Du MÅ gjennom denne sorgprosessen - og det vil føles værre ut en periode - men det slipper taket enn dag - når du har akseptert at du ikke kan forandre han eller situasjonene - eller kunne gjort noe annerledes.... og hele denne lange, vonde veien - så vit hele tiden ---> at den fører deg sterkere rustet frem mot målet ditt - som må være å være deg selv full og helt og fri og glad i deg selv og livet ---> en ny tro på deg selv og livet og nye mennesker du vil møte på din vei.

Masse lykke til.

Og tusen takk for tilbakemelding :)

Eva

30.03.2011 kl.09:31

Tusen takk for denne bloggen din, jeg sitter her nå og tårene triller og triller.

Du skriver ufattelig bra, det er som å lese om mine egne tanker og opplevelser.

Er selv i en sorgprosess nå, forvirret, deprimert angst osv. redd for å gi slipp og redd for å bli. Jeg kjenner ikke lenger meg selv, har ofret ALT for at dette forholdet skulle fungere.

Håper at jeg en dag er ute av jerngrepet jeg også. Fortsette å skrive, du er til stor hjelp.

Camilla Tolaas

30.03.2011 kl.14:07

Eva: Vondt å høre deg fortelle om hvordan du har det... Kjenner jeg får en vond følelse i magen rett og slett - samtidig som jeg blir rørt over at det kan være til hjelp det jeg skriver.

Et råd: grip tak i nære venner eller familie - og be om deres hjelp til å kunne komme deg ut av forholdet. Du klarer det ikke alene. Jeg kommer til å fortsette å skrive - og spør meg gjerne privet på min mail om det er noe (flere som har gjort det)jeg kan råde/hjelpe deg med. Vil gjerne hjelpe deg med det jeg eventuelt kan bidra med. Det var en ukjent som ble min redning faktisk ;)Min mail er: libra@live.no

Eva

31.03.2011 kl.22:42

Tusen takk for svar, det er alltid godt å vite at man ikke er alene i verden om dette selv om det ofte føles sånn. Godt å se at du og flere har klart å komme ut og har fått det på avstand. Dere gir håp om at det faktisk er mulig selv om det føles HELT UMULIG når man er i det:( Det er viktig å ALDRI gi opp, en vakker dag..

Camilla Tolaas

04.04.2011 kl.09:46

Eva: Bare hyggelig ;)Ja, heldigvis er man aldri alene i verden om å være i lignende situasjoner. Selv det som føles ut som det umulige - er mulig. Du må få troen på det - og når du er er i det jeg kaller "oppvåkningen" er du på god vei. Du er allerede i begynnelsen av "oppvåkningen" nå - neste fase er å begynne å tenke på å gjøre noe med det ;)Skrevet et nytt innlegg nå - og neste innlegg handler om hvordan en kan komme seg ut av et vondt forhold. En vakker dag ja ;)

Regine

19.04.2011 kl.14:25

Takk for at du skriver dette. Det betyr mye. Forrige uke var jeg utsatt for tilsvarende situasjon ("tvangssex) hvor jeg så han tomt inn i øynene og lukket kroppen helt for å se om han ville stoppe, for å se om han brydde seg om at jeg hadde det vondt, for å se om han hadde følelser, for å se.... Ja, jeg SÅ for han er det EN person i verden og det er han. Jeg har blitt ødelagt av dette året med runddansene hans, manipulering med penger, min person - fått meg til å tvile på alt! og at ingen andre vil ha meg bla. bla. det er ganske forferdelig å høre for en person som har (før han) vert med flere fine fyrer og det verste er at jeg tror han! Han har knekt meg helt: Det er jeg som var gal fordi jeg fant 200.000 i lommene hans, som han åpenbart ikke har fått fra noe jeg kjenner til, - det var jeg som hadde gjort feil og han kunne til nød tilgi MEG. Fantastisk logikk, jeg kjenner meg så brukt og lurt, så nær selvmord for hva han har utsatt meg for.

Camilla Tolaas

26.04.2011 kl.11:13

Regine: Det er dette de er eksperter på! Få deg til å føle det du nå gjør. Ikke la han få den æren der, ikke la han fremd eie din kropp (dine følelser, dine tanker, ditt sinn) - for det gjør han ikke. Men det føles sånn ut nå - men det er en tilstand som kun er midlertidig. Husk det! Aldri la noen skulle få ta en sånn kontroll over dine tanker at du ønsker å ta livet ditt. Tenk hvor tragisk at han som har gjort deg så ondt, også skal få ta fra deg livet?! Jeg fikk skikkelig vondt her nå. Håper du leser svaret mitt... og ta kontakt med noen som kan hjelpe deg ut av dette du har havnet opp i.

Tiva

12.05.2011 kl.22:47

Fantastisk å lese siden din. Kom du deg helt ut av dette med bare hjelp av venner og familie? Eller fikk du hjelp av hjelpeapparat ellers? Lett å gli ned i offerrollen. Jeg ramler i den titt og ofte. En dag er alt bra, den neste alt dårlig. Jeg har jobbet lenge med dette og trodde jeg var fri. Men på en måte så sitter liksom følelsene i kroppen enda. Mentalt er en fri......men ubehagsfølelsen/ såret på sjelen er vanskelig å lege. Jeg har måtte innrømme for meg selv at jeg ikke mestrer dette helt alene. Skal nå gjennom EMDR behandling. behandling for traume som går på 5-6 timer. Det er ikke samtaler men følelsebehandling. Fremkalle følelsene som en har fortrengt....og på den måten få det ut av systemet. For det jeg merker hos meg er at følelsene sitter fortsatt i kroppen......og de innhenter meg uansett hvor positiv jeg prøver å være. Så det er ett tips til de som trenger det. Offerrollen har to sider........jeg velger å akseptere at jeg var ett offer...men vil ikke forbli ett offer.

Camilla Tolaas

13.05.2011 kl.10:20

Tiva: Dette var virkelig en kommentar til inspirasjon!

Jeg kom meg ut av det ved hjelp av venner og familie - og en fremmed som ble min venn;en som hadde falt for han selv men som så etter kort tid hvor farlig han kunne være. Familie hadde prøvd lenge å hjelpe meg vekk - men jeg var ikke kalr for det. Så de sto på sidelinjen og hadde det vondt og var utrolig fortvila, og det samme gjaldt flere av mine venner... Men uansett hvor mye de prøvde å få meg vekk, åpne mine øyner - ville jeg ikke se og høre. Men en dag var jeg moden nok og klar for å se; og da ble de rundt meg viktig å ha! Svært viktig i selve prossessen å bryte ut, og holde det sånn, og sorgen, sinnet, fortvilelsen som kom i ettertid. Så hadde ikke noe hjelpeapparat ellers jeg brukte.

Jeg begynte til psykolog da jeg fremd var sammen med han - men det hjalp lite. Psykologer stiller mye spørsmål - men svarene må du hente frem selv - og når du vandrer rett hjem til psykopatn igjen rett etter en psykologtime - så er ikke det til særlig nytte. Psykolog i ettertid kan være noe annet tror jeg ;)

Enig med deg i at det er enkelt å gli inn i offerrollen. Skummlet enkelt. Skjønner hva du mener med at du har sår i sjelen - og plutselig kommer gamle følelser tilbake - selv om du egentlig har det bra den dagen. Det skjer meg av og til det. Blir kastet tilbake i tid, og har en del negativ energi inni meg pga det vonde kapitelet er forbi- men det slettes jo ikke. Det er et kapittel av livet, de vonde kapitlene vi går gjennom.

Den behandlingen du skriver om høres veldig spennende og bra ut. Jeg har sett en dokumentar om det på tv; og resultatene på de som gjorde behandligen var fasinerende bra. Så tror du får virkelig noe ut av det. Fortell meg hvordan det går; kunne tenkt meg det selv. Selv om livet mitt i dag er topp, sitter gamle følelser i kroppen som jeg ikke helti blir kvitt. Ønsker deg masse lykke til - og håper du vil fortelle hvordan det går! :)

Din siste linje skal jeg alltid huske på:

"Jeg velger å akseptere at jeg var et offer..men vil ikke forbli ett offer"

Takk for en inspirerende og tenkevekkende kommentar!

Tiva

13.05.2011 kl.20:12

Jeg starter i behandling 23 mai, skal oppdatere deg. Det jeg opplever en del av nå er svingende dager. Ene dagen er positiv.....neste tung. Jeg har liksom levd slik da......uten å forstå. Har prøvd å bortforklare med at jeg blir glad igjen når jeg finner min plass i livet ol. Greien er at jeg nå begynner å forstå når jeg svinger. Det er når folk er utydelige, vinglette, når noen prøver å lure meg (kanskje uten at de er klar over det selv). Altså rett og slett når jeg opplever noe som ligner på det jeg opplevde med min eks. Feks hvis mennesker sier en ting.....men ikke handler utfra det de sier. Lager avtaler med meg...men glømmer den.....avlyser ol. Dete fører meg tilbake i fangenskapet........mentalt forstår jeg at dette er egentlig greit.....men kroppen reagerer. For den kjenner igjen dette........for dette har den opplevd før. Så jeg får kroppslige symptomer om igjen og om igjen....selv om det er venner som jeg stoler på. Da kommer de vonde følelsene....og jeg begynner å handle ut fra følelsene som kroppen gir. For kroppen har vert gjennom ett traume også....ikke bare hjernen. Hjernen bearbeider og en blir fri. Men følelsene sitter i kroppen. Jeg kan derfor overreagere på egentlig uskyldige hendelser. Systemet er gjerne blitt mer fintfølende og er på vakt. Jeg har ikke forstått hvorfor jeg fortsatt 1 år etter hendelsen kan reagere/handle utfra at jeg fortsatt er i hans grep. Det ville liksom aldri gi seg. Men nå forstår jeg. Skal oppdatere når jeg har prøvd dette ut. For jeg aksepterer det han har ødelagt for meg........men han får ikke ødelegge mer. Kroppen gir uttrykk for den undertrykkelsen den har vert igjennom også..........for egentlig så var det jo det følelsemessige som var det verste. Han spilte på følelsene mine......og defor må de også bli hørt/sett/få lov til å komme frem. For en kan forstå seg ihjel mentalt.

Camilla Tolaas

18.05.2011 kl.10:09

Tiva: Den er rett rundt hjørnet med andre ord. Takk, det er hyggelig om du oppdaterer meg ;)Det du skriver fikk meg til å tenke en del på om det er det samme jeg opplever. Og det er det faktisk! Jeg jobber veldig med meg selv for å skjule til de rundt meg når jeg merker at jeg får en negativ reaksjon, humøret mitt plutselig snur. For den "gamle" meg ville jeg ikke være - og vil ikke minne om henne engang. Og jeg vil ikke noen skal synes jeg er sur/sint "unødvendig" Jeg forstår godt hvordan du har det!

Når jeg merker humøret snur brått er f. eks dette det som utløser det:

- Når jeg føler noen "kveler" meg og skal ha all min tid, ta mine valg eller gi meg dårlig samvittighet fordi jeg ikke gjør det den personen foreslo.

- Om jeg ikke tar tlf med engang en person ringer og de blir sure når jeg ringer opp igjen fordi jeg ikke svarte de da de ringte(hallo, jeg er på jobb og er ikke alltid tilgjengelig).

- Eller når jeg føler meg brukt eller opplever løgn, eller noe som indikerer at jeg føler de lyver.

- Når noen snakker krasst til meg eller ordlegger seg feil (nedlatende f. eks uten at de vet det selv).

- Når noen forsøker å ta valg for meg; og ikke lytter til det jeg egentlig sier. Men likevel forsøker å slå gjennom sine ønsker, når jeg sier at "Nei, det passer ikke for meg nå..."

- Hvis jeg føler noen ikke setter pris på det jeg gjør og tar de gode tingene jeg gjør for den personen for gitt.

- De som alltid ringer meg og bare klager, alt er negativt, alt er fælt, det er synd på meg, og gir meg en sånn "du har ikke tid til meg du" før telefonen blir lagt på.

Dette er noen ting som gjør at jeg kjenner meg uvel, kan kjenne på raseri som kommer inni meg, blir trist og lei meg, eller får lyst til å stikke av fra alt. Fremmede har ikke den affekten på meg; det er faktisk de nære meg i livet som frembriger humørskifte mitt. Men jeg er god på å skjule det.

For som du har opplevd det har jeg opplevd før. Det er mye av det jeg opplevde før som jeg ikke oppeøver nå; som f. eks mistanke om utroskap,sykelig kontrollering etc. Men likevel erfarer jeg her også de "gamle følelsene" som jeg fikk i de situasjoene også. Når jeg f. eks snakker med en kamerat i tlf; kan jeg få panikk inni meg; tror kjæresten min nå at jeg er utro, liker han ikke dette, blir han sint nå etc. Når jeg egentlig vet at DET blir han ikke.

Så ja følelser sitter i kroppen; og de må bearbeides på en måte. Ellers innhenter det deg. Forsåt så inderlig hvordan du har det; og beundrer deg som gjør noe med det. For det har ikke noe med å finne sin plass i livet etc. Den føler jeg at jeg har nå; men kroppen husker alt den har opplved. Nettopp som huden husker en solskade - som kan komme til syne flere år senere.

Lykke til 23 mai - og er spent på å høre hvordan det går.

Tiva

30.05.2011 kl.19:46

Hei på du. Har no vert gjennom ein inntakssamtale innen EMDR behandling, samt to behandlinger med EMDR. Det funker som berre det. For min del så viser det seg at mitt første traume går heilt tilbake til 4 års alderen. Eg mister då tilliten til menn og min første frykt setter seg. Når eg har vert i forhold med menn etter det så følger desse gamle følelsene meg....tillitsproblemer og frykt. Fryktfølelsen har blitt så sterk at den tilslutt får styre heile livet.

Ein får ukontrollerte følelseutbrudd.....kontrollering......svinger mykje i humør....jager litt på utsida av seg sjølv. Oss som har vert gjennom slike traumer vil i nye forhold kjenne på de gamle følelsene. For hvis ein person lyger, så aktiveres dei sensorene som ein gong blir lagret og følelsene ein har inni seg kjem fram igjen....katastrofen blir eit faktum. Ein blir hypersensitiv,,,,kan oppleve å ta inn andres følelser for antennene er blitt enormt store.....ein senser omgivelsene sine.

Ein går ofte inn i nye forhold med menn som har det samme med seg som det ein har vert gjennom før...løgn, tillitsbrudd, utroskap osv....på den måten blir det ein evigvarende vond sirkel av følelser. Tankene går i spinn og det blir eit sjølvoppfyllende profeti......ein opplever det samme igjen og igjen.....for det er lagret.

Eg for min del har hatt mange sterke følelser i det siste....tar inn andres dødsønsker ol. Dette fordi mitt system er blitt hypersensitivt........den delen i meg som har opplevd traumet har nok samme følelsene i seg....den vil dø for å komme vekk frå dei vonde følelsene. Så eg tar inn samme følelser hos andre som eg den traumatiserte personen inni meg bærer på. Eg har tatt inn andres frykt/angst, dødsønsker, tankekjør osv. For når ein har bært så lenge på desse vonde følelsene så blir dei sterkere og sterker...til dei tilslutt tar over.

Desse følelsene kan videreutvikle seg til angst, når ein ikkje tar tak i dei. For ting ein undertrykker kjem tilbake med større og større styrke til ein tar tak i dei. ein kan gå inn i nye forhold og dei samme følelsene kjem igjen.....fordi dei er lagret inni seg. Det har blitt lagret i tankebanen og til slutt går desse rundt og rundt i hjernen og reaktiveres i alle settinger der ein har litt gjennkjennelse frå tidligere traumer.

Emdr er med på å bryte dess tankebanene.......og poff så forsvinner dei vonde følelsene.

Har du ooplevd noko i tidligere alder som kan ha startet din frykt? Mindreverdighetsfølelse? Overgrep/nokon har truet deg? Undertrykkelse? Visst ja...så har dine tankebaner blitt startet der.....og dei tar meir og meir plass. Ein søker mot menn som bekrefter frykten meir og meir. tilslutt så låser det seg...og post traumatisk stress syndrom er eit faktum...det tar over livet eins. Ein finner ikkje ro og ligger å jager, frykten tar overhånd og tilslutt så reagerer ein spontant på ting som egentlig ikkje er farlig.

Feks: ein har opplevd utroskap ein gong, det setter seg i minnet og følelsene. når ein treffer ein ny mann så skal det lite til før ein kjenner på vonde følelser igjen. Kanskje nok at han ikkje tar telfonen når du ringer. Då settes systemet i gong og ein er på vakt. Forholdet går til pices pga følelsene som sitter i kroppen. er ikkje alltid mannen er utro.....men kanskje han blir det tilslutt pga dine reaksjoner....evigvarende vond sirkel.

Etter første behandling så fekk eg opp mange følelser, grein til klenexboxen var tom. Gammel dritt som måtte forløses. Tanker kom opp, gamle vonde tanker. Ein føler seg fanget i seg sjølv. Ein har ein voksen fornuftig del som forstår at det ikkje er noko farlig i situasjoner ein er i. Og ein har den traumatiserte delen i seg (kaller det barnet, eller på det alderstrinnet ein ooplevde ein stressende situasjon/traume) den reagerer og alt blir farlig. Ein blir kanskje redd i situasjoner som den fornuftige delen aldri ville ha blitt redd. You understand?

Tårene som kjem ut velger eg å kalle smeltet is. is symboliserer følelser. så isen som smelter er gamle vonde følelser som må ut. for det sitter i kroppen og ein kan hardne meir og meir til.

Eg fekk ein henvendelse frå lege...skal gjennom tilsammen 5 timer behandling...koster berre 307 på time. Og det er 70 % odds for at det funker. Det er verdt eit forsøk.

Eg er meir stabil no, hjernen/tankene har tatt slutt, humøret er tilbake, eg har ikkje ekkle fryktfølelser i kroppen. Eg har funnet ut at eg aldri var redd psykoen eg var med, men redd følelsene han framkallte i meg. For systemet mitt gjennkjente dette tilbake til 4 års alderen...og alt blei reaktivert.

lilian

27.04.2012 kl.21:10

Hei. Godt skrevet. Du er sikkert veldig ferdig med fortiden, men du er nettopp en jeg burde snakke med. Vel. Hvis du kan, har tid...Jeg har vært i et forhold i 3 år. Jeg forstår alt du skriver fordi jeg sliter med det samme. Min hverdag består i store deler av det å tenke, analysere, gruble over alt som har skjedd igjennom de siste 3 årene. Når jeg har det bra fornekter jeg, når tankene begynner å spinne får jeg vondt i magen og kan begynne å grine. Forskjellen er kanskje at i mitt tilfelle så blir jeg nedhøvlet av spydigheter og fornermelser når han drikker seg full, har blitt slått etter en fest, men "bare på ryggen/ rumpa/" Og det ser jeg knapt på som et problem, fordi den lille fysiske smerten jeg følte kan ikke måles med spydighetene. Hvorfor i all verden holder man ut? Fordi 80% av tiden er herlig, men 20% av tiden er utenkelig grusom. ...

:)

lilian

27.04.2012 kl.22:22

Jeg får så lyst til å tømme meg. For jeg har kommet til det punktet hvor jeg føler skam å snakke med de nermeste, for det er jo ingen som tåler å høre mer om denne fyren. Min foreldre vet svært lite, fordi jeg føler skam. Jeg vet at den som burde føle skam ikke er meg, men den som burde føle skam aldri føler skam. Han føler at det han gjør er ok, og at jeg er den med psykislke problemer. Den masete slitsomme, kontrollerende kjerringa som ikke lar han puste. Han sier at vi kanskje ikke burde fortsette sammen fordi jeg ikke stoler på han...og fordi HAN ikke orker å leve i et fengsel, når det er jeg som lever i mitt eget fengsel pga. tankene jeg hele tiden går med. Det er som å snakke til en vegg. Han har mangel på selvinnsikt totalt. En dag ønsker han ikke å fortsette med meg, den neste vil han gifte seg med meg. Flørter han med damer bak min rygg så kommer løgnene som perler på en snor når jeg tar han i løgn. Han forventer så en unnskyldning fra min side for å ha snoket i hans saker. Jeg har aldri snoket i andres saker før enn jeg møtte han og vet at der er feil. Unnksyldingene kommer så når han ser meg pakke sakene for å flytte og unnskyldningene kommer sammen med flere løgner. Jeg har blitt en ekspert i å catche løgn. Jeg spør spørsmål på en sånn måte at han ikke vet hvor jeg vil med spørsmålene og deretter legger jeg sammen og finner ut at han har motsagt seg selv. Han er flink til å bruke store ord. Jeg er den eneste, den vakreste og den beste han noen gang har møtt. Deretter er jeg den verste. Min teori var at dersom jeg viste han at jeg var 100% til å stole på ved å gi han tilgang til min telefon, og om han skulle ønske min facebook osv...og alltid kom hjem tidlig fra sosiale sammenkomster osv så ville han forstå at det er slik jeg ønsker at han skal være også. Jeg har sagt 100 ganger fra dag en at jeg har nulltollereanse når det kommer til utroskap, noe som ikke lenger er sant...men han vet hvor han har meg. Til tross for dette gir han jo f...Han vet bare å skjule seg bedre.. Min historie er veldig lik din. Jeg kjenner meg så godt igjen. Det er så frustrerende, fordi ordene kommer ikke frem når jeg snakker med han. Han reagerer kun med sinne. Han eksploderer. Og han vrir ting på hodet slik at det er jeg som burde føle skyld. Det er jeg som skylder han. Tom. når det gjelder å låne penger. Han låner av meg. Han betaler aldri tilbake hele beløpet, konfronterer jeg han med det så blir han sint. Han sier at sammenlagt så skylder jeg egentlig han mer, fordi jeg har bodd hos han og spart noe penger på det. Jeg må da forsvare meg selv med at sannheten er at jeg ikke har spart fordi jeg måtte si opp jobben for å flytte. Han har så mange vrangforestillinger. Istedenfor å vise takknemlighet for å ha lånt han 10 000 kroner, så skal jeg være takknemlig for å i hvertfall ha fått igjen over halvparten over en periode på 2 år....Det er så mye rart, vanskelig å forstå tankegangen!

Camilla Tolaas

03.06.2012 kl.22:31

lilian: Hei. Trist ø høre du har det sånn. Ja, er feridg med fortiden. Men har mye jeg sikkert kunne sagt til deg som hadde vært av forståelse fra din side...kanskje til hjelp og? Kontakt meg på min mail: libra@live.no

Fugl phønix

26.08.2012 kl.23:07

Å herregud, det der var akkurat som om det var ex'en min det var snakk om. Kliss likt alt samma. Min derimot forgrep seg på meg for å hevne seg når han skjønte at jeg ikke orket mer. Jeg ville ikke overgi livet mitt til ham i tilegg til at han viste at han var avslørt. Han viste meget godt at jeg hadde vært utsatt for grove voldtekter i tenårene og på ti minutter hadde han klart å gjenskape historien. Trivelig fyr eller hva? I tilegg startet han en sværte kampanje så ille at jeg nesten har mistet alt. Han gikk virkelig inn for å knuse meg. Synd for han at jeg klarte å komme meg vekk. Jeg bruker hver eneste dag til å bygge meg så sterk at jeg ikke vil la meg vippe av pinnen igjen. Han kalte meg psykisk svak, vel jeg skal vise han hva ekte styrke er! Jeg skal reise meg og gå videre med livet mitt, lykkelig og helt fritt fra ham:) Det er den ultimate hevn. Psykopater hater å ikke ha klart å knuse en til rubbel og bit. Klarte de det ikke første gangen så kommer de alltid tilbake. I dogded the bullet at that point too!!!

Camilla Tolaas

15.10.2012 kl.12:21

Fugl phønix: Du har helt rett; det er det beste du kan gjøre. Gå videre, med hode godt hevet. Lykkelig og helt fritt frem ja. Lykke til - det skal du greie!!

Cec

05.12.2012 kl.22:42

Takk!!!!!

Camilla Tolaas

12.12.2012 kl.10:23

Cec: Håper du har det bedre nå ;)

Skriv en ny kommentar

hits